ARTIKKEL: Har du snakket med noen som mener at noe kan være «sant for deg, men ikke for meg»? Stemmer slike påstander eller finnes det noe som er sant for alle, enten vi liker det eller ikke?
En relativist sier at sannheten er forskjellig for ulike mennesker. Om relativisten bare mener at ulike mennesker tror ulike ting, så er påstanden triviell. Men relativisten går ett steg lenger og hevder at det ikke finnes noen objektiv (uavhengig av mennesker) sannhet. «Sannhet» er det vi gjør til sannhet – verken mer eller mindre.
Det finnes ulike typer relativister. Man kan for eksempel være estetisk relativist. Da tror man ikke at «skjønnhet» og «stygghet» finnes i virkeligheten. «Sannheter» om hva som er vakkert er da helt relativt, og opp til hver persons smak. Dette er nok en ganske vanlig oppfatning. Man kan ellers være moralsk relativist og mene at moralske «sannheter» er relative i forhold til individet eller kulturen.
«Du skaper din sannhet og jeg skaper min»
De som hevder en omfattende relativisme mener at alle våre «sanne» trosforestillinger er relative. Det er ensbetydende med å hevde at det ikke finnes noen objektiv virkelighet som avgjør hvilke påstander som er sanne og falske. I stedet er det slik at sannheten skapes av oss selv. Du skaper din sannhet og jeg skaper min.
Det er vanskelig å forstå helt og fullt hvordan en relativist tenker. Sannsynligvis er det fordi omfattende relativisme er selvdestruktiv (eller «selvrefererende inkonsistent» som det heter i filosofien). En selvdestruktiv påstand er en påstand som «sager av grenen den sitter på». Her følger noen eksempler på selvdestruktive påstander:
Jeg kan ikke skrive en setning på norsk.
Denne setningen har ikke seks ord.
Den som har skrevet denne setningen lyver alltid.
«Den som hevder at ‘det finnes ingen sannhet’ bør få følgespørsmålet: ‘Er det sant?’»
Altomfattende relativisme sier: «Det finnes ingen sannhet». Og da oppstår naturligvis spørsmålet: «Er det sant?» Dersom det er sant at det ikke finnes noen sannhet, så finnes det jo plutselig en sannhet, nemlig påstanden selv. Men da må påstanden at det ikke finnes noen sannhet være falsk. Så dersom påstanden «det finnes ingen sannhet» er sann, må den være falsk.
Når man påstår noe så stiller man indirekte et sannhetskrav. Det er uunngåelig. Den som hevder at «det finnes ingen sannhet» bør få følgespørsmålet: «Er det sant?» Den som hevder at «språket ikke kan fange virkeligheten» bør få spørsmålet: «Fanger det du akkurat sa noen virkelighet?»
Altomfattende relativisme innebærer bokstavlig talt en logisk selvmotsigelse og er dermed umulig å tro på. Og det mennesket som psykologisk forsøker å tro en logisk selvmotsigelse, kommer til å bli svært forvirret. Det er derfor jeg bruker å si at relativismen er som et løsemiddel i hjernen. Alt løses opp i en tåke.
Av Mats Selander, ved Credo Akademin.