ARTIKKEL: Det heter seg at hvis man lurer på om man er en leder, så er det bare å se seg over skulderen om noen følger etter. De fleste sjekker nok heller antall følgere på sosiale medier.
I en tid hvor autoriteter synes lite etterspurt, er det forbausende mange følgere likevel. Facebook, Instagram og Twitter er løypene mange velger når de skal finne og følge sine forbilder, inspirasjonskilder og rådgivere i hverdagen.
Som for eksempel de 18 millionene som i skrivende stund følger amerikanske Miley Cyrus (21) på Twitter. Majoriteten av dem vil kanskje benekte at hun er et forbilde, og langt mindre rådgiver. De synes bare det er morsomt å følge med på popstjernas krumspring og opplevelser. Likevel, hvis du daglig og uten refleksjon sluker kjendisens siste bilder og mer eller mindre banale uttalelser, så blir om ikke annet din sensitivitet for banning og grov språkbruk gradvis herdet. Den tidligere så «skikkelige» Disney-kjendisen Cyrus er uten tvil inne i et kraftig opprør mot sitt gamle image, og her inngår også platt språkbruk.
Marit Isachsen (16) fra Bergen på sin side, har «bare» rett under 750 000 følgere på Instagram, men hun velger å forvalte sin påvirkningskraft mer konstruktivt enn Cyrus. «Jeg er ikke fan av de bloggerne som legger ut bilder av at de røyker eller drikker hver helg, og på en måte promoterer en slik livsstil. Det kommer man ikke til å se hos meg. Jeg vet at jeg har følgere som er både 13 og 14 år,» sa hun til BT på nett i mars i år.
«Flere millioner følgere kan fort bli omgjort til flere millioner forfølgere»
Det å ha en stor følgeskare på sosiale medier vil sannsynligvis ha en smigrende effekt på de fleste, men utgjør også et press og en evig trussel. Flere millioner følgere kan fort bli omgjort til flere millioner forfølgere. En fin-innstilt dynamikk hersker mellom de som vil ha en å følge og de som gjerne vil tekkes (alle) sine følgere. Hvem som leder og hvem som lar seg lede, er med andre ord ikke alltid så lett å svare på. Det som er sikkert, er i alle fall at de fleste som vil nå ut med et budskap eller oppnå en posisjon, passer på å ha minst én konto der de kan få følgere. Noen liker Instagram, andre velger Twitter. Men mange er alle steder, jo flere kanaler jo bedre.
Sosiale medier kan samtidig inspirere en del voksne mennesker, meg selv inkludert, til en veklage uten like. Noen av oss har mye å si om disse mediers innvirkning på «ekte» sosialt liv, om overdreven tidsbruk og om oppsmuldring av konsentrasjonsevnen. Ekteskap som knirker og barn som ikke lærer alminnelig folkeskikk – alt skyldes tilsynelatende en skjerm og et nett som er alle steder, til alle tider. Vi ser fellene, vi ser problemene. Men ser vi hva som egentlig sies i de ulike fora på nett? Prøver vi å finne ut hva som formidles, og bruker vi mulighetene til å gi respons?
Et eksempel: Se for deg den snilleste, flittigste, roligste jenta i nabolaget. Ei som sitter inne og leser lekser det meste av tiden, som alltid snakker lavmælt og høflig, som alltid gleder sine foreldre og får beundring for sine prestasjoner fra både voksne og jevnaldrende. Hva om du finner denne jenta på Instagram, og hun viser seg å poste mørke, dystre bilder med motiver som handler om å føle seg innestengt, alene, aldri god nok. Bilder med selvskading som tema. Ville det fått noen klokker til å ringe? Hva ville du gjort? Hva kunne du gjort?
Kristne har en leder som for to tusen år siden sa «følg meg» og som i dag har følgere i alle verdensdeler. Kristne er kalt til å leve ut Jesu eksempel også inn i den digitale verdensdel. Både unge og eldre poster sine behov, sine lengsler og sin forvirring kamuflert i form av sjokkerende bilder, pinlig språkbruk eller tilslørte hint. Blant alle de som følger og blir fulgt på nett, har kristne et spesielt ansvar for å vise både integritet og omsorg. Et rop på Instagram om å bli sett eller hørt, må møtes med mer enn et klikk på «liker».
Trykket som Synspunktartikkel i Dagen 12.06.14.