Det er bare å innrømme det: Vi er ganske mange som har ventet på Frost 2. Selv om vi ikke er blant dem som ønsker oss Elsa-kjole til jul, og selv om vi ikke skråler Let it go (ok, av og til). Disney klarer ofte å snakke til flere generasjoner på en gang. Historiene taler til oss, de tar opp store tema og trykker på knapper som heter for eksempel lengsel, frykt, glede og seier. Det rører ved vårt indre enten vi er fem eller 25 år. Også i Frost 2 ser vi dette.
Den første filmen etterlot mange åpne spørsmål: Hvorfor har bare Elsa overnaturlige krefter, ikke Anna? Hva skal hun bruke dem til? Hva skjedde med foreldrene deres?
Ett av spørsmålene får raskt svar. Elsas krefter, som før skapte utrygghet og forvirring, er nå til glede for hele Arendelle. Men Elsa hører en stemme som kaller på henne fra den skumle skogen. Kan det hende at hun får vite mer om seg selv om hun følger den?
Historien i Frost 2 handler blant annet om at Elsa og Annas forfedre har gjort forferdelige ting mot et annet folkeslag, og det blir opp til Elsa å be om forsoning. Her spiller filmen på at urfolk over hele verden har blitt utsatt for overgrep, men også at det sies at kjennskap til urfolk og deres levemåte kan være en nøkkel til å bekjempe klimautfordringene.
Ganske tunge saker i en tegnefilm der, altså.
Det har også vært hovedkritikken mot filmen; historien er litt vanskelig å følge fordi det er så mange parallelle fortellinger og sidespor. Men både animasjon og musikk er nydelig, og det er unektelig morsomt å kjenne igjen trekk fra både norsk natur og norrøn mytologi.
Og nettopp norrøn mytologi og samisk tradisjon preger mye av det som foregår under overflaten i Frost 2. Det at naturen har tanker og egenvilje og til og med tilbes som guddommelig, kjenner vi igjen fra paganismen. Det feminine er vesentlig her, slik det også er i den nyhedenske religionen Wicca, som bygger på paganismen. De fleste Wiccatilhengere kaller seg hekser, og er nettopp svært opptatt av det feminine og kvinnelige guder. De fire grunnelementene vi ser i Frost 2, ild, vann, jord og luft, er kjent fra paganismen. Det er viktig at de fire elementene er i balanse, noe de ikke i er Arendelle før Elsa oppdager sitt sanne jeg. Da blir det harmoni, og Elsa blir som en gudinne og del av naturens iboende kraft.
Samtidig er det mye å bekrefte fra et kristent perspektiv. Når Kristoffer sier at «kjærligheten tåler alt», er det som et ekko fra Paulus i 1 Kor 13. Olaf sier at «kjærligheten er evig». Vi vet fra Bibelen at Gud er evig kjærlighet! Og når vi er blitt møtt med den kjærligheten, er vi skyldige i å elske vår neste – slik flere av karakterene viser så nydelig. Det er også en kjærlighet som ikke er fokusert på deres egen lykke, den er selvoppofrende og ønsker andre det beste.
Det er også et viktig poeng i filmen at det er sannheten som setter fri. Der vi ofte hører at sannheten bare er din egen, er det befriende at filmen ikke bare sier at sannhet finnes, men også viser hvordan den setter både Elsa, hennes kongerike og tundrafolket fri. Bibelen sier også at sannheten om oss selv setter virkelig fri, men det gjelder ikke bare vår fortid som hos Elsa: Det gjelder også vår nåtid og vår fremtid.
Ikke minst gir Frost 2 et vakkert bilde av skyld og ansvar. Å gjøre feil får konsekvenser, men ekte forsoning og oppreisning er mulig. Fra Bibelen vet vi at det innebærer å be om og å få tilgivelse.