Denne artikkelen er inspirert av boken Take Care of Yourself: Survive and Thrive in Christian Ministry av den spanske forfatteren og psykiateren Pablo Martinez.
Tenk deg å forsøke å løpe maraton i sprintfart. Det vil ikke gå lang tid før du ligger pesende på bakken og lover at du vil ligge langt unna løpesko i fremtiden. Å avpasse tempoet og å innvilge seg hvile er sentralt for å nå langsiktige mål. Gud står bak denne oppskriften, og det er et svært imponerende design.
En forskningsrapport fra anerkjente Barna Group i USA som kom i 2017, avdekket at så mange som hver tredje pastor stod i fare for å bli utbrent. Å være sliten er noe alle mennesker kan kjenne på i blant, kanskje særlig når man står i en kristen tjeneste. Nedbrutt legger man seg på sofaen, vel vitende om at man ikke kan bli der lenge. Det er så mange oppgaver som skal gjøres, så mange mennesker å snakke med. Kong Salomo beskriver en slik person i Høysangen kapittel 1, vers 6. Denne kvinnen ble satt til å vokte sine brødres vinhager. Jeg ser for meg at hagene hun voktet ble svært vakre og godt tatt vare på, for hennes hud viser at hun har arbeidet hardt ute i solen. Konsekvensen var at hennes egen hage ikke ble voktet, og den forfalt.
I overført betydning kan dette lille innblikket i kvinnens liv peke på våre egne liv. Når man bruker mye tid på andre, er det en fare for å glemme seg selv. Det kan kanskje synes uviktig å prioritere sitt eget, men Gud har gitt oss et særskilt bud som handler om å sørge for hvile. Som alle de andre budene er også dette kostbart å etterleve, kanskje særlig i en tid preget av FOMO – fear of missing out, vi er redde for å gå glipp av noe. Hvile etter arbeid er ikke menneskets eget påfunn, det er Guds eget design. Selve klimakset i skapelsesfortellingene er den sjuende dagen, der selv Gud hviler etter arbeidet. Det er et eksempel til etterfølgelse for menneskene han har skapt. Det kan være krevende å følge, men i lengden kan det bli langt dyrere å unnlate å følge det.
«Human being», ikke «human doing»
Bibelen nedvurderer ikke det menneskelige. Vi er skapt som mennesker, og Gud sa det var overmåte godt. En dag, når Gud har skapt en ny himmel og en ny jord, skal ikke vår sjel hvilke på en sky i himmelen – vi skal stå opp med våre fysiske kropper og leve i Guds nye rike. Den ultimate bekreftelsen på det menneskelige er jo at Gud kom til jorden nettopp som et menneske – i Jesus Kristus! Vi er skapt i Guds bilde, til å gjenspeile Skaperen. Han er kreativ, derfor er vi frie til å bruke vår kreativitet som mennesker. Han er kjærlighet, derfor kan vi elske og tjene vår neste. Men Gud skapte oss først og fremst som «human beings» ikke som «human doings». Vår identitet som kjent og elsket av Gud henger sammen med hvem vi er, ikke hva vi gjør. For Gud kommer «å bli» før «å gjøre». Det kristne livet handler ikke om å gjøre mer og mer, men om å bli mer lik Ham som har skapt oss.
Du er leire
En gang jeg var på flytur fikk jeg sete slik at jeg kunne se da bagasjen ble lesset inn. Det slo meg at stuerne var temmelig hensynsløse med alt som ble slengt inn i bagasjerommet. Men plutselig dukket det opp en brun eske med gule lapper klistret over seg. Rullebåndet stanset, og esken ble plukket opp og fraktet forsiktig inn i rommet under flyet. Da vi var fremme, så jeg esken på bagasjebåndet på flyplassen og kikket på de gule lappene med stor interesse. «Fragile – handle with care», stod det.
Paulus snakker om vår tjeneste som en skatt. Den er ikke av jern, som tåler hard og hensynsløs behandling (2 Kor 4,6). Faktisk gjør Paulus et poeng av at tjenesten vår er skrøpelig. Det innebærer at vi trenger en forsørger til å styrke og hjelpe oss. Slik har Gud innrettet det med vilje, for at vi skal se at vi er avhengige av Ham, at vår kraft kommer fra Ham og ikke fra oss selv. Det er lett å overvurdere sin kapasitet og undervurdere sine begrensninger, og å bli selvtilfreds. Den som ikke ser at en er sårbar som et leirkar, ser heller ikke behovet for å ta vare på seg selv.
De gule lappene på esken hadde et budskap som førte til endring. De ti bud kan ved første øyekast virke primitive og gammeldagse. Men den som undersøker dem nøyere vil se at Gud gjennom budene gir tre klare budskap til menneskene: ta vare på din relasjon til Gud, ta vare på relasjonen til dine naboer og ta vare på deg selv.
Du er et basseng
Mine foreldre har en gigantisk hage utenfor sitt hus som ligger i landlige strøk på Sørlandet. I en årrekke har min søster og jeg forsøkt å overbevise dem om å installere et svømmebasseng. Vi elsker å bade, men verken min søster eller jeg har plass til basseng i våre boliger nær sentrum av Kristiansand. Ikke minst, å ta vare på et basseng er mye arbeid.
Dersom man skal holde bassenget friskt, trenger man et balansert forhold mellom nytt vann inn, og gammelt vann ut. Du er også et basseng som er avhengig av å både gi og å motta for å holde deg frisk. Enkelte mennesker tenker aldri på andre, de er kun mottakere. Da kan bassenget bli overfylt, og vannet kan bli surt og skittent. Men på den andre siden kan man også oppleve å bare gi og gi av seg selv helt til bassenget plutselig er tomt.
I alle yrker og tjenester må man gi av seg selv. Det er som å betale skatt eller å krangle når man spiller Monopol – du kommer ikke utenom. Det vil alltid være arbeidsoppgaver, relasjoner, samtaler og situasjoner som vil kreve energi av deg. Enkelte tilfeller tapper mer enn andre. Også Jesus opplevde dette da han helbredet en kvinne. Han sa «Det var noen som rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut av meg» (Luk 8,46). Slik er det også for oss som Jesu etterfølgere. Alle gjerninger av helbredelse, støtte eller hjelp medfører tap av energi. Hvis vi blir i bassengbildet: Strømmen av vann inn i bassenget er de gangene man blir fornyet, forfrisket og opplever at man får ny energi. Strømmen ut er energien du bruker på andre. Begge deler er nødvendige. Å være Jesu etterfølger og bli lik ham er å være medfølende og kjærlig overfor vår neste. Det handler om å forsøke å forstå andre og sette seg inn i deres situasjon. Det kan være svært krevende. Det handler om mer enn den mekaniske hjelpen, som når man reparere en bil. Essensen i å bry seg om andre er kjærlighet, og kjærligheten er selvoppofrende.
En selvoppofrende kjærlighet i møte med våre medmenneskers svakhet, problemer eller mangler er Guds vilje for våre liv. Der kjærligheten er, er også Gud. Det finnes ikke en menighet der uten mennesker som har behov for hjelp. Da blir det klart at vi trenger å prioritere strømmen av vann som fyller bassenget vårt igjen. Dersom det stadig går vann ut av bassenget uten at man får tilsvarende påfyll vil «det tomme bassenget-syndromet» bli et faktum. På randen av et tomt basseng kan man oppleve uvanlige reaksjoner, som når Moses, en svært ydmyk mann (4 Mos 12,3) reagerte med stort sinne som gjorde at han kastet og knuste steintavlene med de ti bud på (2 Mos 32,19). Det kan hende man opplever fysiske symptomer, som Elia etter å ha vært på Karmel-fjellet (1 Kong 19,7). Kanskje går det også utover motivasjonen, ingenting føles ut som at det er verdt det og dagene føles meningsløse, som om gjerningene en gjør er som å «jage etter vind» (Forkynneren 2,11).
Å hindre at bassenget blir tomt
Mennesker er ulike og henter energi ulikt. Da er det kanskje lettere å identifisere vanlige fallgruver man lett går i som tapper krefter:
Perfeksjonisme – forsøk på å være feilfri
En av kildene til utbrenthet er jaget etter å være feilfri. Dette jaget styres av både indre og ytre faktorer; man styres av ønsket om å innfri, og til og med kanskje overgå, forventningene mennesker rundt oss har til oss. Også forventningene vi har til oss selv kan tynge. Den indre stemmen som sier «du kan bedre» eller spør «er dette virkelig godt nok?» kan være enda mer krevende enn den ytre. Ordet Bibelen bruker om «perfekt» er «teleios», som betyr «moden». Når Jesus oppfordrer oss til å være «perfekt, likesom deres himmelske far er perfekt» (Matt 5,48) handler det ikke om den polerte og tvangsmessige perfeksjonismen som ofte har sitt utspring i usikkerhet. Det dreier seg om den åndelige modenheten i liv og lydighet til Jesus Kristus. Den beste motgiften til det overfladiske jaget etter feilfrihet er Guds nåde. Å gripe den beroligende, livgivende nåden forvandler presset både utenfra og innenfra til overbevisningen om at Guds nåde når frem til de stedene vi ikke kan.
Aktivisme – forsøket på å gjøre altfor mye
Dette er antakeligvis kategorien jeg selv kjenner meg best igjen i. Det finnes så mye bra arbeid som man kan ønske å støtte og være en del av. Dette, kombinert med et ambivalent forhold til å si nei når noen spør har flere ganger bidratt til en sliten kropp og et trøtt hode. Det gjelder garantert mange andre også.
Det er en form for selvbedrag; å tenke at jo flere gjøremål i kalenderen, desto mer tilfredsstillende liv lever man. Men i det lange løp kan en full kalender gjøre deg sårbar. Særlig dersom hvile ikke er en del av det som utgjør de fulle dagene i kalenderen.
Å være aktiv er en selvsagt bra. Det er godt for oss å forplikte seg til en tjeneste i menigheten, å være leirleder eller delta på dugnad i nabolaget. Grunnen til at folk blir utbrente er ikke nødvendigvis at de gjør så mye, men at de hviler for lite. Det er forskjell på å være aktiv og på å være hyperaktiv. Man kan investere nok i andre mennesker og prosjekter til å bety en forskjell, samtidig som man har ledig rom for hvile og restitusjon. Den hyperaktive kan investere mye godt som betyr mye for mange, men det hjelper lite når det kun holder i en begrenset periode uten stopp og hvile.
Det er mange som synes det er krevende å svare nei når man blir spurt om noe. Det kan være ulike grunner. Én kan være en tanke om at å avvise menneskers forespørsel om å bidra vil føre til at liker deg mindre. Men jeg opplever tvert imot at når jeg faktisk sier nei, får jeg god forståelse for svaret. Folk ønsker ikke utbrente brødre og søstre i troen, og det blir satt pris på at man tar vare på seg selv ved å si nei. Selv om det var slik at et nei ikke blir respektert, er det fremdeles ikke klokt å si ja til alt. Å forsøke å være alle til lags er en motorvei til utbrenthet. Det er fantastisk mye bra man kan bli med på, men for å ikke bli utbrent må man skille mellom de tingene som vil være bra å gjøre og de tingene en ønsker å prioritere.
Å fylle bassenget
Hvordan man fyller bassenget er som å stille spørsmål om «hvilket sjakktrekk er best». Vi er forskjellige mennesker og lader batteriene våre på forskjellig måter. Det er mulig å undersøke selv hvor man opplever å få ladet batteriene. Er det i en god bok? Er det gå tur i skogen? Er det å skru av Snapchat i en uke? Eller er det kanskje noe helt annet?
Det er en tid for å gi og en tid for å ta i mot. Jesus illustrerer begge deler ved sin selvoppofrende kjærlighet og raushet mot menneskene rundt seg og at han trakk seg bort for å være stille fremfor Gud (Lukas 5,16). Vi kan lære av alle aspekter ved Jesu liv, både når han handler og når han stopper. I Lukas 5 kan vi se at Jesus «trakk seg ofte tilbake og ba». Begge deler er aktive handlinger. Hvile kommer ikke alltid av seg selv. Det er noe man må legge ned en innsats i å få rom til å klare. Da Jesus mettet 5.000 mann var intensjonen egentlig at han skulle få hvile sammen med disiplene etter en hektisk periode. «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31). Det å være i stillhet fremfor Gud kan virkelig være balsam for sjelen. Det kan være et sted man opplever at Han utruster med ny styrke og energi, hvor Jesu hvile setter oss fri fra perfeksjonismens tyranni og fortidens skuffelser. Samtidig kan det være lett å få dårlig samvittighet for tiden man ikke er produktiv. Men hvilen vår er på Guds initiativ. Guds kall er ikke å gjøre mye, men å være mer lik Han i alt vi gjør. Det handler ikke om produktivitet, men om disippelskap.
Å være skapt i Guds bilde innebærer å gjenspeile hans egenskaper. Han er kjærlighet, derfor kan vi elske hverandre og oss selv. Gud er nådig og barmhjertig, derfor kan vi være nådig og barmhjertig mot hverandre og mot oss selv. Gud hvilte, derfor kan vi hvile uten dårlig samvittighet for at vi burde vært et annet sted. Gud er kreativ, derfor kan vi være kreative og utforskende, også i spørsmålet: Hvordan finner jeg hvile?