– Livsnødvendighet av familie og nære vennskap og å nå ditt potensial er viktige temaer i denne filmen, skriver Tony Watkins.
Det er vanskelig å si om lodne mammuter ville ønsket velkommen global oppvarming i stedet for dens endeløse, barske og isete tilværelse eller om den ville sett det som et sikkert tegn på at nå var den gode tiden over og fra nå av ville alt gå nedenom og hjem, helt til de var utdødd.
Istid 2 er, som dens forgjenger, veldig morsom, men som de fleste oppfølgere er den ikke like god som originalen. Det vil sannsynligvis være et dårlig forslag å forsøke å presse ut enda en film fra samme idé.
Historien er som ved den originale Istid ikke dens sterkeste trekk. Det som gjør filmen så underholdende er dialogen og noen vindunderlig morsomme sekvenser som løst henger sammen ved fortellingen. I Scrats tilfelle henger det ikke sammen, der hans personlige mål er å få tak i eikenøtten og gjemme den bort. Han skaper et mellomspill fra hovedhandlingen og er bare i få tilfeller koblet til den. I denne filmen er de originale karakterene mammuten Manfred, dovendyret Sid og sabeltanntigeren Diego supplert av de to pungrottene, Crash og Eddie, og enda en mammut, Ellie.
Familie kan være en vanskelig tema i et samfunn som i økende grad blir fragmentert, og det er ikke overraskende at Istid 2 bygger videre fra originalen og utforsker hva som utgjør en familie. Implikasjonen er, som sist, at det ikke nødvendigvis handler om å være en tradisjonell kjernefamilie, men å være en sammenknyttet gruppe som fungerer som en familie.
Manfred begynner å tro at han er den eneste gjenlevende mammut. Han rettferdiggjør sin ukonvensjonelle gruppe ved å kalle dem «en stor, lykkelig familie. Det er slik det er ment å være.». Men han blir ukomfortabel når han blir spurt; «hvor er da din store lykkelige familie?» Sid, følsom som alltid, erter ham og sier: «Vi er sannelig den mest ensomme gruppe». Mannys glede når han kommer over Ellie er noe dempet på grunn av det overraskende synet å se henne falle ned av et tre. Hans reaksjon går over til forskrekkelse når han oppdager at hun selv tror hun er en pungrotte. Hvilket håp er det for hans dyreart når den eneste potensielle partner tror hun er av en annen rase? Det legges opp til et vanskelig forhold mellom hennes lettere sinnsforvirrede, pungrottelignende personlighet og hans reserverte, menneskehatende mammutkarakter. Når til slutt både Manny og Ellie har valget mellom å slutte seg til en tradisjonell mammutflokk eller å holde seg til sin alternative gruppe, kan vil enkelt gjette oss til hva de velger.
Både Manny og Diego ser ned på Sid og anser ham for å være irriterende og ofte toskete. Heldigvis for ham selv synes han å ha et nærmest udødelig ego og han er mer tykkhudet enn sin kamerat. Men Sid er ikke fullstendig upåvirket av deres spydigheter. På et tidspunkt klager han: «Det er på tide at noen gjenkjenner mitt potensiale.» Vanskeligheten for Sid er kanskje at han heller ikke selv vet hva hans potensiale egentlig er. Mens han innbiller seg at han en helt – og mottar på et tidspunkt all den smiger han synes han fortjener – ser han ikke hvilke bidrag han alene kan komme med. Det må Diego til, som er enda mer utålmodig med han enn Manny, for endelig å få frem poenget: «Hans flokk trenger ham. Han er det klissete, klebrige stoffet som holder dem sammen. Han skapte denne flokken. Vi ville ikke være noe var det ikke for han.» Nå vet Sid at han er et uvurderlig medlem av gruppen, og han er fri til å være seg selv uten å forsøke å være noe han aldri kan bli.
Sid spiller også en viktig rolle for Diegos historie i Istid 2. Mens Manny grubler over forestillingen om familie, og Sid ønsker å anerkjennes som et verdifullt bidrag til samfunnet, møter Diego en ny fiende: frykt. Som sabeltanntiger har han aldri vært redd for noen ting. Men nå som isen smelter, er han vettskremt over å måtte krysse vann. Sid – som igjen viser mer følsomhet enn forventet – er den som oppdager Diegos problem. Her er hans sjanse til å være nedsettende og spottende, men hans genuine omtanke for vennen tar over og han oppmuntrer Diego til å være så modig som han er ment å være og møte sin frykt. «Poenget er at frykt er naturlig», forteller Sid den store katten. «Frykt er for byttet», svarer Diego avvisende. Sid svarer, «Da lar du vannet gjøre deg til dets bytte.»
Historien har en uunngåelighet ved seg slik at vi vet at Diego vil finne sin forløsning, akkurat slik Manny og Sid gjør. Men det finnes likevel viktige budskap her: familie og nære vennskap er livsnødvendige, men de krever hardt arbeid, forpliktelse og engasjement; å nå ditt potensiale er viktig, men det kan vise seg å være noe ganske annet enn det du søkte etter; frykt kan lamme til og med den modigste, men når vi møter den oppdager vi ny styrke og nye evner.
Enn så viktige som disse er, går det kristne budskapet lenger. Hva om du ikke har nære venner som kan erstatte familien? Har du fremdeles noen verdi? Hva om du ikke oppdager ditt potensiale? Har du fremdeles noen betydning? Hva om du ikke har eier de indre ressurser for å møte frykten din? Er du da uten håp? Det kristne budskap forteller oss at uansett hvordan våre relasjoner er, er vi elsket av Gud selv, mer enn vi noen gang kan forestille oss. Han som legger mer verdi i hvordan vi er som mennesker enn hva vi kan utføre eller bidra med, han som kan gi oss nåde til å hjelpe oss når vi trenger det.
Manny, Sid og Diego oppdager en eller annen form for forløsning i meget «menneskelige» løsninger. Men bibelsk sett må vi søke etter en mye viktigere forløsning – vi trenger å befris fra problemet i vår falne menneskelige natur, fra vårt opprør mot Gud. Og det er bare når dette er løst – gjennom Jesu Kristi redningsaksjon – at vi virkelig kan forstå og verdsette nettopp hvor elsket og verdifulle vi er, og hvilken hjelp som er tilgjengelig for oss.
Oversatt av Ingvild T. Kro