En andaktsrekke på seks andakter knyttet til reformasjonsjubileet.
Andaktene stod på trykk i avisen Fædrelandsvennen i forbindelse med markeringen av reformasjonsjubileet, og er derfor litt revidert her.
Luthers livgivende lære
Gjennom hele 2017 har en verdensvid kirke på ulike måter fokusert på sentrale reformatoriske temaer. Det hele kulminerte på selveste 500-årsdagen for Luthers livgivende oppslag på kirkedøren i Wittenberg.
Tirsdag 31. oktober var preget av folkefest i frihetens tegn i reformasjonsbyen – i sterk kontrast til spenningen som preget denne oktoberdagen i 1517. Frihet i dypeste forstand, for Luthers frigjørende oppdagelse var nettopp at alle mennesker tilbys friheten med stor F i troen på Jesus.
Frihet til å leve i fellesskap med vår Skaper, altså! Frihet fra å streve etter fred med Gud – og oss selv – i egen kraft. Frihet fra å forankre vår verdi i ytre faktorer som utseende, prestasjoner, opplevelser, eiendeler eller relasjoner. Frihet fra å finne oss selv i sammenligning med andre. Frihet til å finne oss selv i det å være bundet til Jesus.
Denne friheten gir liv! Og kjernen i Luthers oppdagelse er nettopp denne livgivende sannheten, som han formulerte i de fem «alene»: Nåden alene, ved troen alene, på Kristus alene, som vi finner i Skriften alene, til et liv til Guds ære alene. En revolusjonerende og frigjørende oppdagelse i Luthers samtid, men også i vår. Derfor skal vi se nærmere på de fem «alene» de neste dagene!
Nåden alene
«Gud tilgir ikke, for Gud har aldri fordømt!» Prestekonen i filmen Så som i himmelen er soleklar i svaret hun gir sin mann når han anklager henne for å ha syndet. Så kan vi uten problem være enige med henne i at det ikke er synd å danse, slik presten blant annet hevdet. Men sitatet – og filmen som helhet – sier mye mer. Nemlig at det ikke finnes noe som heter synd, det er bare noe som kirken har funnet på for å holde folk nede og utøve makt. Gud blir da altomfattende kjærlighet, ikke hellig og kjærlig.
En slik Gud tilgir selvsagt ikke, for det er ingenting å tilgi. Men en slik Gud er fjernt fra Luthers kamp for 500 år siden. Det påtrengende spørsmålet for reformatoren var «Hvordan finne en nådig Gud?» En som midt i sin hellighet viser sin tilgivende kjærlighet?
Den store oppdagelsen for Luther kom ikke minst i møte med versene 16-17 i Romerbrevet kapittel 1. Samtidens forkynnelse på 1500-tallet formidlet at rettferdighet er et krav som Gud stiller til menneskene. Men den frigjørende sannheten er at Gud gir denne rettferdigheten. Helt gratis! Av nåde, altså. Både initiativet og fortjenesten tilhører Gud, vi skal bare ta imot.
«Nåden alene» er derfor både at Gud gir sin rettferdighet til oss feilende mennesker, og at det er i Jesus Kristus nåden åpenbares. Gud tilgir, for Jesu skyld.
Troen alene
Nå i uka for selveste reformasjonsdagen fokuserer vi på Luthers livgivende lære, med hans fem «alene» som sentrum. I går så vi at alt står og faller med Guds nåde. Men «nåden alene» kan ikke skilles fra «troen alene». Kun ved troen på Jesus blir vi erklært rettferdige.
I Luthers samtid var dette spørsmålet brennaktuelt. Folk søkte etter å bli rettferdige i møte med sin Skaper, men søkte i kilder som ikke holdt hva de lovet. Gode gjerninger ble aldri mange nok eller gode nok.
Hvor aktuelt er så dette spørsmålet i dag? Folk flest er tilsynelatende ikke opptatt av hvordan de kan bli erklært skyldfrie og stå rakrygget i møte med sin Skaper. Til det er bildet av Gud altfor falmet. Tilgivelse for synd gir ikke mening. Og uten skyldfølelse overfor Gud blir «troen alene» irrelevant.
Derimot er skamfølelsen overfor seg selv høyst følbar. En strekker ikke til i egne øyne, og lever under samme svøpe av gjerningskrav som på Luthers tid. Bare at prestasjonene nå er rettet mot å tilfredsstille egne krav, ikke Guds. Med et falmet bilde av Gud er vi overlatt til oss selv, og prestasjonene blir avgjørende for verdi og identitet.
Men den frigjørende oppdagelsen til Luther er eneste løsningen også for oss: det er bare i troen på Jesus som Frelser og Herre at vi finner vår dypeste identitet og settes fri.
Kristus alene
«Hvorfor akkurat Jesus?» Spørsmålet er ikke et Luther-sitat, selv om vi denne uka har søkelyset på kjernebudskapet fra den store reformatoren. Men Luther stilte helt sikkert dette dagsaktuelle spørsmålet, om enn ikke bakgrunnen var identisk med vår. Hans tredje «alene» er jo nettopp «Kristus alene».
I Luthers samtid ble troen på «Kristus alene» utfordret av troen på egne gjerninger – koplet med troen på Jesu mor og på helgener. Både for Luther og de andre reformatorene var det derfor avgjørende viktig å forkynne og undervise at det er Jesus – akkurat Jesus – som har den enestående rollen som mellommann mellom skapningen og Skaperen – mellom mennesket og Gud.
Guds sønn ble menneske og sonte vår synd. Han er vår Frelser og Herre, men også Kongen, Profeten og Presten. Når Luther sier «Kristus alene», legges hovedvekten på hva den som tror på Kristus har fått som gave: syndenes tilgivelse og en fullkommen rettferdighet.
Når så vi i vår samtid hører spørsmålet om hvorfor det er akkurat Jesus vi skal tro på, er svaret det samme som på Luthers tid. Det er bare Jesus som gjør fellesskapet med Gud helt igjen. I møte med de mange alternativene på livssynstorget, er lengselen etter en tro å hvile i den samme som på reformasjonstiden. Og svaret på lengselen er også det samme: «Kristus alene».
Skriften alene
«… som vi finner i Skriften alene.». Slik fortsetter rekken av Luthers sentrale lærepunkter, etter «nåden alene», ved «troen alene», på «Kristus alene». Det er i Bibelen alt forankres, det er kun her autoriteten ligger.
Selv om Luther var klar på at både kirkens tradisjon og vår fornuft og erfaring er viktige kilder for teologien, kunne ingenting rokke ved tilliten til Bibelens avgjørende autoritet.
Dette fikk skjebnesvangre konsekvenser ved domstolen i Worms, der han konkluderte med de kjente ordene «Her står jeg, og kan ikke annet». Luther ble innstendig bedt om å fraskrive seg innholdet i bøkene sine. Men han kunne ikke frigjøre seg fra det Bibelen binder oss til – og slik miste sin virkelige frihet. Han ble stående.
Dette utfordrer i en samtid der Bibelens autoritet ikke bare er under press, men i manges øyne er et ikke-tema. Hvor ofte hører vi ikke utsagn som – Bibelen er jo bare en av mange religiøse bøker. – Den har flotte historier, men de er jo bare myter og eventyr. – Plukk de bibelversene som passer, og vær din egen autoritet.
Tar vi utfordringen og blir stående, som Luther? Vi kan, som han, ha begrunnet tillit til at Bibelen er Guds åpenbaring, inspirert av Ham, sannferdig i alt den påstår, og et dynamisk ord der Gud taler til oss for å fornye oss og sette oss i frihet.
Til Guds ære alene
Luthers frigjørende oppdagelse for 500 år siden har vært i fokus hele uka. Når vi nå ender vår lille vandring i kjernen av reformasjonsbudskapet, er det hos Gud selv.
Det var jo oppdagelsen av hvem Gud er og hva Han har gjort, som satte Luther fri – og som førte til en reformasjon som stadig setter mennesker i frihet, verden over.
Alt dette er Guds verk – og er derfor «til Guds ære alene». Alle menneskers frelse – folk flest så vel som helgenene og Jesu mor – er kun avhengig av Guds nåde. «Til Guds ære alene» er altså en konsekvens av «nåden alene», «troen alene» og «Kristus alene».
Men de samme læresetningene fikk også store ringvirkninger i samfunn og kirke. «Alle er prester», sa Luther. I troen på Jesus står vi alle på samme linje, det er ikke noe hierarki hos Gud. Her finner vi vår dypeste identitet og kalles til å leve livet i tjeneste for vår neste – til Guds ære. Uansett hvem, hva og hvor vi er.
Er ikke det befriende, også med tanke på samtidens jag etter egen ære? Alt vi gjør, i det skjulte som i det offentlige, skal vi få gjøre til Guds ære.
La oss gå hverdagen i møte med Luthers livgivende lære: «Nåden alene, ved troen alene, på Kristus alene, som vi finner i Skriften alene, til å leve et liv til Guds ære alene»!