Å selv bestemme innhold og mening i et ord er i realiteten ufrihet. For når ord mister mening, mister mennesker frihet. For hvordan skal vi kunne forstå hverandre dersom vi legger ulik mening i ordene vi bruker?
I forordet til boken Mere Christianity (norsk oversettelse: Se det i øynene) finner vi en god illustrasjon på dette. Forfatter C. S. Lewis deler her frustrasjonen over reaksjoner han har fått på bruken av ordet «kristen». Etter Lewis´ mening må en som kaller seg kristen bekjenne seg til sentrale sannheter i den kristne tro. Men kan det ikke hende at en snill person som ikke tror på disse doktrinene er langt nærmere Kristus enn en som sier at han holder seg til dem, men ikke oppfører seg slik? Nei, mener Lewis. Da beskriver ordet kristen bare en subjektiv oppfatning, ikke et faktum. Ordet blir uthulet og har ikke lenger noen objektiv mening.
Språk er nettopp et redskap for å skape forståelse og fellesskap. Da må meningen være mulig å gripe, slik Paulus understreker når han skriver til korinterne: «Dersom jeg ikke kan språket, blir jeg en fremmed for den som snakker det, og han blir en fremmed for meg.» (1 Kor 14,11)
Men en gang gikk Gud selv inn i historien og forvirret menneskenes språk, slik at de som før kunne snakke sammen, nå ikke forstod hverandre (1 Mos 11). De hadde brukt ordene til å opphøye det skapte i stedet for Skaperen.
Senere kan vi lese at Nebukadnesar gjennom sitt skolesystem forsøkte å fjerne noen av de språklige hindringene da han insisterte på at ungdommene han hadde tatt til fange måtte lære det babylonske språket. De fikk ikke en gang beholde sine egne navn, som var tett knyttet til deres tro på Gud. Språk har stor betydning for vår identitet, og å hindre Daniel og vennene å bruke hjemlandets tale var en effektiv måte å utøve kontroll på.
Dette at språk er makt, viser seg på ulike måter. Når flere ord som har vært kjerneord i språk over hele den vestlige verden nå er i ferd med å miste sin opprinnelige betydning, som mor, far og kjønn, gjør det noe med folks holdninger og tankesett.
Samtidig endrer ord betydning i folks bevissthet ut fra kontekst og bakgrunn. Misbruk av Guds navn oppfattes av stadig færre som banning, det er som andre kraftuttrykk. Synd får en annen betydning i en kultur der det bibelske bakteppet er falmet og der en er mer opptatt av skam. Skyld handler også ofte mer om «skyldfølelse», at en har sviktet seg selv, enn om å stå skyldig overfor noen, så for mange gir det lite mening å høre at man er skyldig overfor Gud. Samvittighet handler mest om å gjøre det som er rett for en selv, å lytte til sin indre stemme, og brukes dermed til å beskrive en subjektiv opplevelse.
Hva skjer så med betydning og forståelse når vi stadig kommuniserer i kortform via skjermer, uten muligheten til å sjekke om mottakeren virkelig har forstått budskapet gjennom øyekontakt og tonefall? Hjelper det kanskje å bruke smilefjes eller emojier?
Slett ikke, nettopp emojier utgjør et virkelig skille mellom mennesker, særlig mellom generasjoner. Ungdommer leser ofte slike tegn ironisk. Der noen ser en vanlig tommel opp og tolker den som «ok» eller «bra», leser andre den som «samme det, jeg bryr meg egentlig ikke». Selv det helt vanlige smilefjeset leses ulikt, mange oppfatter det som nedlatende eller passiv-aggressivt.
Enda vanskeligere blir det når emojier får en underliggende betydning langt fra hva som er avbildet. En aubergine betyr for eksempel et mannlig kjønnsorgan, en fersken den kvinnelige bakdelen, og slik kan en fortsette gjennom hagens avling. Tegnene er tømt for sin opprinnelige mening.
«Når ord mister sin mening, mister mennesker sin frihet». Ordene er tillagt den kinesiske filosofen Konfucius, men beskriver de ikke også vår samtid? Endringene som nå gjøres gjennom språket, og som ikke minst innføres gjennom populærkultur og sosiale medier, forandrer forståelsen av verden og hva som er rett og godt. Ord, vendinger og beskrivelser som brukes i populære TV-serier får vinger i dagligspråket og skaper lett en opplevelse av å være innenfor. Å bruke disse vendingene kjennes som å være i front og ta del i en viktig endring i samfunnet. Disse forandringene skjer derfor raskt blant folk flest, med skjermens fortellinger som motor.
Forfatter John Lennox beskriver noe av dette i boken Against the Flow. Den relativistiske bølgen som nå sveiper over vestlig tenkemåte har økt presset for å fjerne enkelte ord fra vårt språk, mener Lennox. Disse erstattes med ord som dekonstruerer selve menneskets natur og samfunnet vi lever i. Han peker på nettopp disse ordene som er nevnt: synd, moral, samvittighet, samt en rekke flere. Effekten blir at sannheten blir flyttet fra det objektive til det subjektive, og dermed relativisert. Det var dette Konfucius så konsekvensen av. Det som ser ut som frihet, at en selv bestemmer innholdet og meningen i et ord, er i realiteten ufrihet. Det blir som å gå på eggeskall, for vi vet aldri om ordene vi bruker formidler det vi ønsker å si. Til syvende og sist blir det vanskelig både å føre en meningsfull samtale generelt, og i det hele tatt kunne forholde seg til at noe faktisk er sant.
Paulus understreker at tungen må brukes til å tale tydelig. Ordene må gi mening. I vår formidling av kristen tro betyr det at vi må gå en ekstra runde for å forklare hva som egentlig ligger i ord som synd, skyld, tilgivelse, kjønn, eller andre ord som er i endring. Guds evige ord må deles med relevans og troverdighet, og nettopp derfor trenger vi å be med Jesus når han henvender seg til Gud: «Hellige dem (oss) i sannheten, for ditt ord er sannhet.» (Joh 17,17).