ARTIKKEL: Gud kaller oss først og fremst til seg selv, ikke til oppgaver.
Det er sjelden jeg spiser så mye popkorn som når Hollywoods nyeste superheltfilm ruller over skjermen. Du kjenner kanskje sjangeren: Verden står overfor en stor trussel. Når verden er på bristepunktet, dukker det opp en helt. Deretter følger noen herlige sekvenser med heftig action og brakende eksplosjoner før trusselen blir overvunnet og verden reddet. Det viser seg nemlig at helten hadde nøyaktig de egenskapene som trengtes for oppgaven.
Film slutt. Popkornbøtte tom.
Det hender jeg kommer i prat med ungdom som skal velge utdannelse og karriere. Dette er ofte et tema: Hva er Guds kall for mitt liv? Hvis Gud har skapt meg unik, hvilken oppgave har han for meg?
Mitt inntrykk er at mange har et bilde av Guds kall som likner superheltfilmene. Vi forestiller oss at Gud trenger min hjelp med en spesifikk oppgave som mine egenskaper er skreddersydd for. Dette dreier seg gjerne om et yrke eller en oppgave som venter i framtiden. Vi jakter vårt skjulte superheltoppdrag. Ofte ender det i frustrasjon. Enten fordi Gud tier om den store oppgaven, eller fordi oppgaven blir en byrde.
«Kom hit»
I Det nye testamentet handler ordet «kall» (gresk: kaleo) om en invitasjon. Guds kall sier ikke «gå og gjør denne oppgaven». Når Gud kaller, roper han «kom hit». Å svare på kallet handler om å ta imot Guds frelse og overgi hele livet til ham. Deretter kaller Gud oss til å leve i et fellesskap med ham (1 Kor 1,9) der man formes etter hans vilje (1 Tess 4,7).
Med andre ord: Gud kaller oss ikke først og fremst til oppgaver. Han kaller oss til seg. Ikke for å leve i en passiv tilstand, men en aktiv overgivelse til Guds vilje med Jesus som Herre. Dette er ikke et skjult superheltoppdrag der framme. Kallet gjelder alle livets faser.
Generasjon prestasjon
I fjor fikk dagens ungdom tittelen «Generasjon Prestasjon» av VG. Denne generasjonen måler suksess ut ifra resultater. Her er ikke det alminnelige godt nok. Det forventes at man skal «bli noe». Baksiden er at mange stresser seg syke for å oppnå det perfekte.
At «Gud har en stor plan for ditt liv» kan dermed være et attraktivt budskap for en ambisiøs generasjon, men av feil grunn. Faren er at Gud blir et middel for selvrealisering og karriere. Guds kall har ikke karriere som mål i seg selv. Derimot utfordrer Bibelen oss til å jage etter en forvandlet karakter, full av kjærlighet og ydmykhet.
Arbeidsgiveren
Dersom Guds kall alltid handler om å «gjøre noe», vil relasjonen til Gud bli som forholdet mellom en arbeidstaker og arbeidsgiver. Hva skjer når man blir utslitt av arbeidsoppgavene? Hvis du er lei av jobben din på Kiwi, er Kiwi-sjefen den siste du vil ringe for å slå av en hyggelig prat på en fridag. Det samme gjelder «arbeidsgiveren Gud». Hvis man blir utslitt av oppgavene, vil Gud være en ubehagelig påminnelse om noe man ikke får til.
Det er avgjørende å forstå at Gud kaller oss til seg, ikke bare for å lade batteriene, men fordi relasjonen har en verdi i seg selv. Først da vil Generasjon Prestasjon oppdage rikdommen i å komme til ham når man «strever og har tungt å bære».
Kall og sendelse
Jeg prøver ikke å tone ned viktigheten av oppdraget Gud har gitt menigheten og den enkelte. Men jeg vil utfordre rekkefølgen. I vår tid er det klokt å gjøre som Magnus Malm i boken Veivisere. Her skiller han mellom «kallet» og «sendelsen».
«Kallet er et kall til Jesus. Sendelsen er at Jesus sender meg ut i et oppdrag. (…) Jeg gir meg ikke til oppgaven. Jeg gir meg til Gud slik at han kan gi meg til oppgaven», skriver Malm.
Vi bør slutte å jakte på skjulte superheltoppdrag og heller leve i daglig overgivelse til han som sier «kom». Først da kan vi spørre: «Hva sender du meg til?»
Morten Marius Larsen er videoprodusent i Damaris Norge og ungdomsarbeider i Filadelfia Kristiansand.
Artikkelen er tidligere publisert i Korsets Seier.