Tidlig på 90-tallet ljomet Whitney Houston fra radioen; “And I-I-I will always love you-u-u!”. Hun sang om en livslang kjærlighet, som setter andre foran seg selv og er villig til å ofre. Ballader som denne dominerte tiåret, og kjærlighetserklæringene var sterke, proklamerende – og ofte svært klisjefylte.
I dag får vi formidlet et annet syn på kjærlighet. For eksempel med artisten The Weeknd: “Maybe you can show me how to love, maybe. I’m going through withdrawals. You don’t even have to do too much. You can turn me on with just a touch, baby.”. Norske Tix proklamerer: «Hvorfor skal jeg sove, Nei, nei, nei, nei, Når jeg kan ha deg over meg, meg, meg, meg», mens superstjerna Dua Lipa synger: «Who needs to go to sleep, when I got you next to me? All night I’ll riot with you, I know you got my back and you know I got you, So come on, come on, come on, Let’s get physical, Lights out and follow the noise.”.
I dagens populærmusikk synes det seksuelle å bli vektlagt tydeligere og mer eksplisitt enn for noen år tilbake. Selv om en og annen sang fortsatt handler om lengselen etter ekte kjærlighet, preges hitlistene i dag av rå seksualitet, med både implisitte og eksplisitte referanser til kropp og seksuelle handlinger. Denne overgangen fra romantikk til sex bekreftes også i forskningen. Amerikanske forskere undersøkte i 2017 utviklingen av seksuelle stereotypier i popmusikken i løpet av de siste femti år. De fant en tydelig utvikling med økende seksualisert innhold i musikktekstene. Tittelen for studien sier det meste; “From ‘I Want to hold Your Hand’ to ‘Promiscuous.’”,
For den som har fulgt med på hitlister er det tydelig at denne trenden pågår fortsatt. Ja, inntrykket er den øker i omfang og uttrykk. I henholdsvis 2015 og 2017 sang Nicki Minaj, Ariana Grande og Jessie J; “Bang bang into the room (I know you want it), Bang bang all over you (I’ll let you have it), Wait a minute let me take you there (ah), Wait a minute ’til you (ah, hey!)” og Bruno Mars; “Baby girl, what’s hatnin’? You and your ass invited, So gon’ and get to clappin’, Go pop it for a player, pop-pop it for me, Turn around and drop it for a player, drop-drop it for me.” I 2019 runget Shawn Mendes og Camilla Babello over høyttalerne; “I love it when you call me señorita, I wish I could pretend I didn’t need ya, But every touch is ooh-la-la-la, It’s true, la-la-la.” Og listen kunne vært mye lenger…
Noen forsvarer trenden med at musikktekstene beveger seg i retning av et ‘mer realistisk syn på kjærlighet og romantikk’ enn det de svulstige tekstene fra 90-tallet, hvor kjærlighet ofte ble likestilt med en livslang forelskelse. Det er imidlertid vanskelig å se hvor kjærlighet og romantikk kommer inn i for eksempel Ed Sheerans store hit fra 2017; “Shape of you” (“I’m in love with your body/And last night you were in my room/And now my bedsheets smell like you”), en hyllest til de tilfeldige, nattlige møtene med vakre fremmede en møter i baren – hvor en håper den andre ikke vil «talk too much”.
Kjærlighetssangen er ikke utdødd, men den er utrydningstruet, i alle fall i populærmusikken og på hitlistene. På dagens hitlister er det ofte sanger med ulike former for seksuelle referanser som dominerer, ikke kjærlighetsballaden. Det er meg og mine (seksuelle) behov i førersetet. Den umiddelbare tilfredsstillelsen, uten forpliktelse – og uten de ‘forstyrrende’ følelsene. Relasjonen er nedvurdert, kjærligheten er overvurdert.
“ …Og størst blant dem er kjærligheten”, leser vi i Bibelen. I dagens populærmusikk synes derimot den umiddelbare, personlige tilfredsstillelsen som står i fokus. Som kristne ønsker vi å bekrefte betydningen av sex, som skapt og ønsket av Gud. Det er den manglende, forpliktende rammen vi vil utfordre. Det er naturlig at kjærlighet mellom to mennesker kulminerer i en seksuell relasjon, men innenfor rammen av tillit og en gjensidig relasjon. Populærkulturen fremhever imidlertid den kortvarige, forpliktelsesløse seksuelle nytelsen, hvor den livslange kjærligheten synes fjern og uklar.