Det er kanskje en kraftig påstand, men heng med. Populærkulturens stadig økende overbruk av sex og seksualitet som markedsføring gjør at mange blir bekymret for totalbildet som formidles. Populærkultur rettes også nå enda mer mot tweens og eldre barn, og utsetter dem konstant for ekstrem seksuell praksis. Det er over alt, i sangtekster og TV-serier, gjennom reklame og i sosiale medier. Artister som Cardi B, Megan Thee Stallion og Ariana Grande spiller på eksplisitte tekster om dominans og tenning. Den ironiske NRK-serien Cammo om influenseren Camilla, setter enkelte influenseres tendens til å vri alle tema til å handle om sex for å få oppmerksomhet festlig på spissen. Populærkulturen, som har fått mye av æren for seksuell frigjøring, er samtidig skyldig både i å gjøre sex til alt og i å devaluere sex til ingenting.
I populærkulturen blir sex ofte sett på som noe som uttrykker din personlige smak. Dine individuelle valg rundt sex blir viktig for å uttrykke en identitet og en livsstil. Sex blir en del av en bredere terapeutisk kultur der målet er å ta vare på seg selv. Det kan være knyttet til en fast relasjon, men det behøver ikke å være det – sex blir på linje med å gå til hudpleie eller trening, eller å kjøpe seg noe nytt fordi man fortjener det. Teksten til Cardi B og Megan Thee Stallions kjempehit WAP som for noen er sjokkerende grov, blir av andre sett på som frigjørende og en viktig oppmuntring til å sette seg selv i fokus og kreve det man selv ønsker seg.
Samtidig påpeker stadig flere at denne «frigjøringen» har ført til nye, trange rom, særlig for kvinner. I 2014 oppstod hashtagen #popsexed, der kvinner fortalte hva de har lært om sex fra populærkulturen. Mange fortalte at hjemmet og skolen hadde vært lite til hjelp, og dermed plukket de ukritisk opp det de så og hørte i populærkulturen. Noen ganger var det nyttig og hjalp dem å håndtere det som opplevdes som tabu, men svært mange opplevde at de nå ikke nådde opp til standardene kulturen satte. Ikke var de fine nok, ikke hadde de riktig hudfarge, ikke var de modige eller frigjorte nok. Guttene ville først ha sex med de snille, kloke jentene etter at de hadde gjennomgått en makeover, en total forandring.
Den feministiske forfatteren og aktivisten Ellen Willis er blant annet kjent for sin idé om pro-sex-feminisme på 1980-tallet. Hindringene for kvinner som ville ha sex, forpliktende eller uforpliktende, forsvant én etter én på 1960- og -70-tallet. Men Willis så raskt at resultatet ble at kvinner nå ble presset til mer sex, og at sexen ble «depressingly shallow, exploitative, and joyless» – grunn, utnyttende og gledesløs. Dette viste seg også i populærkulturen og preget flere generasjoners forståelse av sex, mente Willis. Kvinner blir ofte enten portrettert som forbruksobjekter underkastet mannen, eller som utemmet, tøylesløs, ustadig og umoralsk. Bildene av sex var – og er – enten av noen som blir misbrukt og utnyttet eller svært romantiske.
Resultatet ble dermed at verken dem som er opptatt av at sex hører hjemme i et forpliktende, respektfullt forhold eller dem som tenker at (særlig kvinnelig) sex må frigjøres fra puritanisme og moralisme er fornøyde med fremstillingen av sex i populærkulturen. På den ene siden har den seksuelle undertrykkelsen tatt nye former, på den andre siden er tryggheten i forpliktelsen trukket bort under beina på unge mennesker.
Men. Nettopp fra populærkulturen ser vi nå en motreaksjon i emning. Generasjon X har begynt å rope etter bitene de ser mangler: Hvor ble det av intimiteten? I kjølvannet følger flere spørsmål: Hvorfor er kvantitet viktigere enn kvalitet? Hvorfor er det å hevde seg og sin rett i sengen viktigere enn å være sårbar, ærlig og tillitsfull? Hvorfor settes likhetstegn mellom grovhet og deling av det mest private og å være frigjort, slik WAPsynes å gjøre? Stadig flere setter ord på at dette orker de ikke, de vil ha noen som respekterer dem som helt vanlige hverdagsmennesker også i møte med sex. Det vises også igjen i populærkulturens fortellinger, der det dukker opp romantiske relasjoner som ikke nødvendigvis må ende i sex eller der sex faktisk ikke er et element overhodet. I filmen What´s Love got to do with it? (2023) leter hovedpersonen Zoe etter hvorfor noen ekteskap varer. Kjærlighet har opplagt mye med saken å gjøre, men hun oppdager at det viktigste er at partene kan være sårbare og møter hverandres behov. Kjærlighet som varer krever intimitet.
Likevel er det få fortellinger der intimiteten har faste rammer. Den handler mest om å ikke misbruke mennesker og å forvalte tillit, ikke nødvendigvis at sex hører til i en stabil relasjon. Nettopp ekteskapet kan tilby slike rammer som nye generasjoner leter etter: trofasthet, positiv forventning, frigjøring, ærlighet, sårbarhet og tillit. Det må kirken snakke høyt om, for også kirkens barn og unge har fått med seg populærkulturens formidling av hva sex er og ikke er.
Skrevet av: Anne Solfrid Brennhovd, redaktør SnakkOmTro.no, Damaris Norge