KOMMENTAR: Vi har sett Darren Aronofskys «Noah». Storfilmen er inspirert av Bibelfortellingen om Noah. Her er en litt annerledes filmanmeldelse.
Stort engasjement
(ADVARSEL: avslører deler av handlingen i filmen)
Storfilmen Noah, med stjerner som Russel Crowe, Anthony Hopkins, Jennifer Connelly og Emma Watson og et budsjett på over 130 millioner dollar, har premiere på norske kinoer fredag 04.04.14. Til tross for blandede kritikermottakelser, gikk filmen rett til topps på kinolistene i USA.
Som film med utgangspunkt i Bibelen, har Noah skapt et engasjement en ikke har sett siden Mel Gibsons Passion of Christ (2004). Filmen gjenforteller Noah-fortellingen i Bibelen. Vi kunne gjerne sagt gjendikter, for det er i stor grad det regissør Aronofski gjør i sin versjon av Noah. Noe som ikke er så rart, med tanke på at han gjør en relativt kortfattet Bibelfortelling om til en kinofilm på vel to timer.
«ateist- og humanist-regissør Aronofsky forteller historien på sin måte»
Fra religiøst hold har flere reagert med krass kritikk (noen også uten å ha sett filmen) på signalene om at Noah tar seg store kreative friheter og slik beveger seg bort fra den opprinnelige Bibelfortellingen. Produksjonsselskapet bak filmen, Paramount, har i stor grad lyttet til responsen fra troende og promoterer, etter ønske fra National Religious Broadcasters (amerikansk religiøs organsisasjon), filmen som «inspirert av» Bibelfortellingen heller enn en film om Bibelfortellingen.
Etter å ha sett filmen, er det ikke til å komme bort fra at Noah er noe Bibel og noe fiksjon. Blant flere utenombibelske eller fritt tolkede bibel-elementer er magiske frø (fra Eden), steinkjemper som hjelper Noah å bygge arken («voktere», som er falne engler), Lameks dramatiske død, manglende koner hos Kam og Jafet og mye mer. Det er heller ikke til å komme bort fra at ateist- og humanist-regissør Aronofsky forteller historien på sin måte, og synes å ha sin egen agenda.
Allerede i filmens åpningsseksvens ser vi Aronofskys avtrykk, da ordene ”I begynnelsen var ingenting” fyller skjermen. Begrepet synes som en tydelig aforisme til Bibelens ”I begynnelsen var Ordet” (Joh 1,1), og altså et relativt klart signal om Aronofskys eget ateistiske utgangspunkt. Det er i og for seg helt naturlig at Aronofsky har et utgangspunkt, da vi alle har det. Problemet er at han synes å projisere dette livssynet over på filmens protagnoist, Noah.
Plottet
Noah byr på action fra første scene. Noah og familien lever i et goldt og karrig landskap, og holder seg unna folk og byer, og spiser bare det naturen skjenker dem. Historien følger videre hovedtrekkene i Bibelfortellingen. Noah blir varslet om en storflom og forstår at han må bygge arken. Nydelige scener utspiller seg da alle slags krypdyr, dyr og fugler kommer om bord i båten – to og to. En storflom viser at Noah hadde rett, og dramatiske scener utspiller seg da folk og byer forsvinner under vann.
«I Aronofskys Noah har altså mennesket overtatt Guds rolle»
Interessant er det å følge karakterutviklingen hos Noah og spenningen som oppstår mellom ham og slektningen Tubalkain (1.Mos 4,22). Tubalkain framstilles som en krigerkonge og representant for ondskapen og forfallet på jorden. Han spiser kjøtt, dreper og mishandler mennesker og dyr, og misbruker jordens ressurser. Tubalkain klarer også å lure seg ombord i arken, og det ender med en dramatisk kampscene mellom ham og Noah, mot slutten av arkens ferd.
Filmen avsluttes med at Noah velsigner sine etterkommere og byr dem være fruktbare, bli mange og fylle jorden. Igjen bruker Aronofsky en aforisme til Bibelen (1. Mos 9), der Gud velsigner menneskene og gir dem å være fruktbare, bli mange og fylle jorden. I Aronofskys Noah har altså mennesket overtatt Guds rolle, og blitt både giver og mottaker av velsignelsen.
Noen refleksjoner
Flotte bilder og massive effekter er med og løfter filmen. Den majestetiske arken ble bygget på settet, etter de nøyaktige bibelske proporsjonene. Likevel ble ingen levende dyr brukt i produksjonen. De ble laget digitalt, etter ønske fra Aronofsky. Regissøren er da også kjent for sin omsorg for dyr og natur, og forbyr også plastikkvannflasker på sine sett.
«Det er dyrene som er de uskyldige Gud vil redde til en ny begynnelse»
Til tross for en fortelling bygget rundt Noah-fortellingen i Bibelen, er Noah i Darren Aronofskys film Noah, formet i Aronofskys bilde. En dyreelskende, folkesky protagonist, som vet å svinge øks og kniv for å forsvare dyrenes og eget liv. Store temaer som synd, skyld og dom blir berørt, men det synes da å dreie seg mer om menneskenes synd mot skapelsen, enn mot Gud og hverandre. Grunnen til storflommen virker ikke å være menneskenes ondskap mot Gud, slik Bibelfortellingen beretter. Snarere er grunnen til storflommen i Noah misbruket og vanskjøtselen av jorden og dyrene Gud har skapt. Det er dyrene som er de uskyldige Gud vil redde til en ny begynnelse. Noah er verktøyet. For ham synes det tydelig at Gud vil at menneskene skal dø ut med hans slekt, og da det viser seg at hans svigerdatter er med barn, blir Noah besatt av tanken på å ta livet av barnet når det blir født. Da han ser de nye livet, fylles han likevel med «bare kjærlighet» og klarer ikke å gjennomføre «oppdraget». Noah ser mot himmelen og hvisker desperat til Gud at han ikke klarer å ta livet av barna. I det øyeblikket framstår Noah som mye mer human enn den fjerne guden han tjener.
Sist, men ikke minst framstår filmen som, ja, nettopp inspirert av Bibelfortellingen om Noah. Til regissør Aronofsky forsvar, har han heller ikke tatt mål seg til å gjenskape Bibelfortellingen. Det synes likevel som om regissøren har sin egen agenda, der fokus i filmen er vel så mye på klima og miljø som på Guds dom og rettferdighet. Sentrum i fortellingen er menneskene, dyrene og jorden, ikke Gud. Gud framstår heller som en fjern og apatisk antagonist.
Se gjerne filmen om du har lyst, men vi vil oppfordre deg til å se den med ettertanke. Hva er det egentlig Aronofsky prøver å formidle i sin versjon av Noah? Vi oppfordrer deg uansett til å lese originalteksten i Bibelen: 1. Mos 6 – 9.