ARTIKKEL: «Vi må beskytte vår familie – og redde de uskyldige». Slik informerer Noah sin kone i fjorårets storfilm Noah (2014) om oppdraget han har fått fra Gud. Noah skal bygge arken og holde familien og dyrene flytende gjennom miljø-katastrofen som nærmer seg. De uskyldige (dyrene) skal reddes av de skyldige (menneskene).
Skaperverket over skaperen?
Darren Aronofskys tolkning av Noah-fortellingen, illustrerer det mange kristne ofte advarer mot: Skaperverket opphøyes fremfor Skaperen. Ideen om at vi mennesker må skjønne at vår stilling i skaperverket er likeverdig med dyrenes og plantenes, ikke overlegen i rang eller verdi.
Som dyrevernorganisasjonen med samme navn som filmen (Noah) skriver på sine nettsider: «Vil du ikke oppleve dyrs samvær med mennesker som en frivillig tillitserklæring, uten vår dominans eller bruk av dem?» Dermed er det også naturlig at de i sin dyrerettighetserklæring slår fast at «Alle dyr har rett til en juridisk status som levende vesener med verdi i seg selv, og til ikke å bli definert som ting eller eiendom. (…) deres interesser skal vektlegges i juridiske sammenhenger.
Også hovedpersonen i filmen Noah setter altså skaperverket og dyrene høyt, ja vi skjønner at det er dette som gjør ham til et godt menneske. Gud derimot, er ikke nødvendigvis bare god eller klok i filmens fremstilling. Anslaget gis ved en stemme som sier at i begynnelsen var ingenting. Altså har Gud kommet senere, skapt eller tenkt ut av noe annet, kanskje mennesket selv?
En fjern skaper
Noah ber til Skaperen, men får ikke svar. Han er helt taus. Noah får likevel noen syner og drømmer i form av bilder. Han må så velge hvordan han vil tolke disse, blant annet ved hjelp av bestefaren Metusjalah, verdens eldste mann og for øvrig skildret som sjaman og eneboer.
Skaperen er altså ikke nærværende i det daglige. Menneskene er overlatt til seg selv, sine egne valg og sin egen vurderingsevne. Men de kan tilsynelatende manipulere naturkreftene etter egne ønsker, gjennom rett bønn fra rett person.
Noah er sikker på at Skaperen vil utslette menneskeheten. Han tror at han må gripe inn og drepe sine nyfødte barnebarn, men i siste øyeblikk greier han det ikke. Han kjenner nemlig at i seg selv er han bare full av kjærlighet til de små. Noah er mer nådefull og medfølende enn Gud. Mennesket selv har siste ord når det gjelder menneskehetens overlevelse eller undergang. Etter flommen står Noahs familie samlet og lover hverandre at de skal være fruktbare og starte på nytt. Noah fremstår som en god humanist, en som tar gode og myndige valg til slutt.
Gud er større
Kontrastene til Bibelen er mange. Bibelen begynner med at Gud skapte himmelen og jorda. Gud var altså før begynnelsen. Johannes evangelium sier at i begynnelsen var Ordet, og Ordet var Gud. Bibelens Gud er før alt, Han skapte ved å tale.
Gud åpenbarer seg for mennesker både gjennom ord og syner i Bibelen. Han taler til Noah. Gud er alltid til stede i menneskers liv og har omsorg for dem, skuffes over dem, er tålmodig. Når Han er taus, har Han likevel ikke forlatt dem. Han er alltid mer enn det menneskene kan forestille seg. Han hører bønn, men Han lar seg ikke manipulere. Gud har alltid siste ord.
Etter flommen er det Gud som ber menneskene være fruktbare og bli mange. Noah bygger et alter og ofrer dyr til Gud. Så lover Gud at en slik flom skal aldri mer skje igjen, Bibelens Gud er Herre over både mennesker og natur.
Ur-synden
Manusforfatter og regissør Darren Aronofsky vokste opp i en jødisk kulturkontekst og regner seg som ateist og humanist. Han har vært tydelig på at Noah er et miljøvern-prosjekt for ham, hvor han vil vise at ur-synden er menneskets overgrep mot kloden. Noah-filmen preges som alle andre filmer og kunstuttrykk, av kunst-skaperens livssyn og virkelighetsbilde.
Kristen tro på sin side, sier at ur-synden ikke er menneskets overgrep mot naturen, men dets opphøyelse av seg selv i Guds sted. Da menneskets dømmekraft skulle overstyre Guds dømmekraft, kom hele skaperverket ut av balanse og der er det fortsatt. Vi venter på en ny himmel og en ny jord, og må leve med konsekvensene av at det onde kom inn i verden.
Kristent miljøengasjement
Tradisjonelt har kristne vært tydelige på kallet til å lindre menneskelig nød og vinne sjeler for Gud. Men når det gjelder den miljømessige søpla og ansvar for selve kloden, har vi ikke alltid vært så tydelige. En av flere grunner er nok den nevnte frykten for å opphøye skaperverket, slik Noah-filmen gjør. – Det er da tross alt Skaperen og det evige liv som er viktigst, tenker man.
Kristnes miljøansvar er ikke begrunnet i en flat struktur, der mennesker, kyr og beitemark har lik verdi og status. I et kristent verdensbilde er den Allmektige fortsatt på topp, mens vi mennesker er underordnet og skal ta godt vare på skaperverket vi forvalter for både Gud og neste generasjon.
Kristne har dessuten en ekstra styrke i vårt miljøengasjement. Vi er ikke moralister som sliter for å gjøre vår plikt. Vi skal ikke gå rundt tynget av skyld å prøve og berge stumpene av naturens underverk. Vi er frie i Kristus til å tjene Gud og andre mennesker i takknemlighet. Nøkternt forbruk og god resirkulering er bare naturlige elementer i en slik livsførsel.
Anethe Vidjelund Birkeli
Redaktør, Damaris Skole
Først på trykk i Fast Grunn