Når vi ser på hvem vi virkelig er og verden som omgir oss, er det lett å forstå hvorfor mange forsøker å flykte ved å dykke ned i virtuelle verdener – steder der man kan bli det man alltid har drømt om å være.
Av Daniel Sazo, Evangelical Focus
Vi kaller for eksempel slike verdener OASIS, universet som Ernest Cline beskriver i romanen som Steven Spielberg har tatt til storskjermen: Ready Player One (2018). Regissøren av A.I. Artificial Intelligence (2001) og Minority Report (2002) presenterer en futuristisk dystopi som advarer oss mot faren ved å finne tilflukt i paradis som går bortenfor vår virkelige verden.
Ernest Cline debuterte som romanforfatter i 2001 da han entret scenen i amerikansk science fictionlitteratur med utgivelsen av Ready Player One (Random House). Romanen oppnådde stor suksess, og forteller historien om Wade Owen. Han bor i en dystopisk verden der innbyggerne forsøker å takle en verdensomspennende økonomisk krise gjennom «OASIS» (Ontologically Anthropocentric Sensory Immersive Simulation), et virtuelt univers der spillerne kan gjøre alt som de ikke kan oppnå i virkeligheten.
I et intervju med El Pais (en ledende, spansk avis) forteller Cline at da han fikk nyheten om at Steven Spielberg var interessert i å regissere filmen basert på romanen, opplevde han det som «en drøm… Jeg sa at dersom det ikke hadde vært for ham, hadde jeg aldri skrevet romanen».
Cline er en brennende tilhenger av populærkultur fra slutten av 1900-tallet, og derfor er romanen full av nostalgi fra Amblin Entertainment, film- og tvproduksjonsselskapet Spielberg grunnla på begynnelsen av 1980-tallet. Til og med notatboken hovedpersonens avatar bærer på er en klar referanse til Indiana Jones og det siste korstog (1989).
Men til tross for Clines entusiasme og 53 millioner inntjente dollar i løpet av de første fire dagene etter premieren i slutten av mars, begynte kritiske røster å ytre seg. De anklaget regissøren for å se etter en enkel blockbuster der man har stappet inn spesialeffekter og med lite dybde i karakterenes personligheter. For kritikere synes det som om Spielbergs filmer alltid er klissete, pretensiøse eller rett og slett komiske.
Det er likevel sant at hver eneste av den amerikanske regissørens filmer er et intimt uttrykk for det han frykter, det han lengter etter og hans mest personlige idealer. Av denne grunn betyr Ready Player One langt mer for Spielberg enn bare skremselspropaganda i forhold til sosiale medier eller virtual reality. Som han selv kommenterte til den spanske journalisten Guillermo Abril i et intervju, er «OASIS» en påminner om at «mange mennesker kan for lite penger flykte til et annet liv de selv har skapt og glemme hvordan det påvirker dem i den virkelige verden».
Å flykte fra realitetene eller å møte dem med alle dets konsekvenser? Dette er ikke bare et dilemma Ready Player One presenterer oss for, det er også spørsmålet som har forfulgt kongen av Hollywood gjennom hele hans liv.
Å flykte fra virkeligheten
I oktober 2017 lanserte HBO dokumentaren Spielberg, regissert av Susan Lacy. Halvveis i filmen er det slående å høre Spielberg selv snakke om hvordan hans foreldres skilsmisse har påvirket omtrent hele hans rekke av filmer.
Spielberg har selv beskrevet utfordringer med selvtilliten, han var en skrinn gutt med «sære hobbyer», som en av hans søstre kommenterer i dokumentaren. I tillegg kom den traumatiske separasjonen som førte til en stillhet mellom far og sønn som varte i 17 år. Den eneste strategien unge Spielberg hadde for å håndtere den harde virkeligheten av et oppløst hjem var å skape parallelle universer. Her kunne utenomjordiske skapninger tilby selskap og hengivenhet som han så sårt savnet. Mange år senere ble disse fantasiene ledemotiv i Close Encounters of the Third Kind (Nærkontakt av tredje grad, norsk tittel) (1977) og E.T. the Extra-Terrestrial (1982).
Som Federico Alba nevner i sin bok Spielberg´s fantastic film: Absent parents. Lost children (Encuentro, 2017), er det lett å kjenne igjen et «Peter Pan-syndrom» i Spielberg. På den ene siden har dette vært en kilde til inspirasjon, essensiell for å forme regissørens særskilte fortellerstil. Men på den andre siden har det til tider ført ham langt bort i forhold til å løse sine egne, personlige problemer. Det er overraskende og emosjonelt å oppdage i Lacys dokumentar at Spielberg nektet å snakke om sine foreldres separasjon gjennom hele ungdomstiden. Det førte til at han i årevis trodde at faren hadde forlatt moren, og han følte på sinne og hjelpeløshet. I realiteten var det moren som ønsket skilsmisse etter at hun hadde vært utro mot hans far med hans beste venn.
Av denne grunn er Ready Player One enda mer personlig for Spielberg, særlig dersom vi ser på Hallidays karakter, en «skaper som hater det han skaper»: et virtuelt univers som unngår forsoning med sine kjære i den virkelige verden. «Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få kontakt med menneskene der. Jeg var redd, hele livet. Helt til jeg visste det tok slutt. Det var da jeg innså, så skremmende og smertefullt som virkeligheten kan være, er det også det eneste stedet du kan finne sann lykke. Fordi realiteten er virkelig.»
Det sanne paradis
Et annet aspekt som har irritert kritikere av Spielbergs filmer er den positive tonen i majoriteten av hans spillefilmer. Faktisk er dette et av elementene som ble mest kritisert i Ready Player One. Dette synes ikke å plage Spielberg, som selv om han bekrefter at «alle nye medium som tilbyr en fluktrute fra vårt ansvar er farlig», anerkjenner at den har «en veldig positiv visjon». «Selv når ting synes å være på det mørkeste», tenker regissøren at «soloppgangen kommer likevel».
I dag kommer moralsk læring unge mottar mer fra Luke Skywalker enn fra Jesus
Men disse utsagnene står i kontrast til diagnosen Spielberg selv gir til vår situasjon med takne på de virtuelle verdener vi har skapt: «Denne filmen illustrerer hvordan mange mennesker vil foretrekke å leve i en verden de selv har skapt i stedet for å forandre den de ble født inn i». Er ikke dette en motsigelse vi alle kan kjenne oss igjen i? Gjennom våre liv lengter vi etter glimt av noe autentisk og ekte i denne verden, men dersom vi er oppriktige, innser vi at vi foretrekker å holde fast på løgnene som snakker godt om oss i stedet for å akseptere sannheten om hvem vi virkelig er. Å skape alternative virkeligheter som gjør livet mer utholdelig synes uungåelig.
Forrige sommer sa Ernest Cline til Luis Sucasas (El Pais) at «populærkulturen kan bli en religion», en virtuell virkelighet som kan hjelpe med å forstå og gi mening til verdenen vi lever i. Sucasas fanger ideen godt når han sier at «i dag kommer moralsk læring unge mottar mer fra Luke Skywalker enn fra Jesus». Og er ikke dette slik mange ser kristen tro og dens løfter, til og med innen kirken? En alternativ virkelighet, et virtuelt paradis som gjør denne eksistensen lettere, men som til syvende og sist bare er et eventyr som oppfordrer oss til å bli bedre mennesker.
Men dersom man leser Bibelen nøye, er det lett å se at den ikke foreslår en livsstil som gjør oss til bedre mennesker. Dette vil være som å forsøke å endre en leopards flekker (Jeremia 13,23). Den sanne dystopi er funnet i menneskehjertet (Markus 7,21). Dessuten er paradiset evangeliet gir oss veldig annerledes fra alle andre virtuelle realiteter som mennesket har drømt opp for å gi håp og mening.
Mange religioner eller virtuelle verdener som «OASIS» skaper håp i verdener der vi en dag vil få muligheten til å få alt vi ikke kan tillate oss nå i jordisk eller virkelig liv (drikke, mat, sex, eiendeler, helse osv). Kristendommen tilbyr en relasjon. Et autentisk, personlig fellesskap med noen som aksepterer sannheten om hvem vi er og tilbyr oss en komplett transformasjon gjennom tilgivelse og ufortjent favør. For kristne er det sanne paradis ikke et prisbelønt sted eller en gjenstand, det er en person, Jesus fra Nasaret, den eneste som virkelig kan tilfredsstille vår tørst for noe ekte (Joh 4,14).
Hvem skulle trodd at noe slikt kan gi håp? Likevel er dette blitt erfaringen til millioner av troende over hele verden mens vi venter på dette Paradis som går bortenfor realiteten vi kjenner nå. Som C.S. Lewis sier, vi tror at «på dette tidspunkt er vi på utsiden av verden, den gale siden av døren. Vi gjenkjenner friskheten og renheten av morgenen, men de gjør oss ikke friske og rene. Vi kan ikke blande oss med all prakten vi ser. Men alle bladene i Det nye testamentet blafrer med ryktet at det ikke alltid vil være slik. En dag, dersom Gud vil, skal vi komme inn».[1]
[1] C.S. Lewis, The Weight of Glory
Artikkelen er oversatt og tilrettelagt av Anne Solfrid Brennhovd. Gjengitt med tillatelse.