Norgespremiere: 31.08.2018
Sammendrag
Det har gått tre år siden et jordskred utløste en kjempebølge i Geirangerfjorden som feide med seg en hel bygd, slik vi så i katastrofefilmen Bølgen. Geolog Kristian Eikjord (Kristoffer Joner) fikk advart svært mange mennesker og greide akkurat å redde familien sin, men sliter med at flere kunne overlevd dersom han hadde varslet tidligere.
Det har blitt vanskelig for ham å håndtere et normalt familieliv, og hans kone og barn har flyttet til Oslo. Selv har han vaglet seg høyt oppe i fjellet over fjorden. Men når tegn tyder på at noe er i ferd med å skje i grunnen under Oslo, må han reise for å se hva han kan finne. Utfordringen er at ekspertene ved Norsar, forskningsinstituttet på Kjeller i Oslo som opererer en av verdens største jordskjelvstasjoner, ikke kan eller vil innse at byen er i fare. Er det slik at katastrofer følger i Kristians fotspor, eller er han paranoid?
Tittelen avslører at det store skjelvet kommer. Greier Kristian å redde Idun (Ane Dahl Torp) og deres datter (Edith Haagenrud-Sande), som befinner seg høyt oppe i Oslo Plaza?
Klikk her for å laste ned samtaleguiden i PDF-versjon
Bakgrunn
Norske filmer innenfor katastrofesjangeren var nærmest ukjent før kjempesuksessen Bølgen fra 2015. Det handler mye om budsjett, det er vanskelig å lage troverdige bilder av natur i opprør og mye må gjøres med såkalt CGI (Computer Generated Images). Teamet bak Bølgen håndterte utfordringen, og filmen fikk stor oppmerksomhet også utenlands. Men da ideen til oppfølgeren Skjelvet kom til, var det en utfordring i en helt annen grad: hvordan skal man kunne legge Oslo flatt? Men nettopp de dataanimerte bildene har skaffet Skjelvet fantastiske tilbakemeldinger, beboere i Oslo kjenner sine egne gater igjen når de faller i ruiner.
Det andre dilemmaet var å skape en følelsesmessig tilknytning til rollekarakterene. Det er svært små flater til dialog, og her skulle manusforfattere Harald Rosenløw-Eeg og John Kaare Raake vise spenningen og tiltrekningen mellom den plagede Kristian og Idun, som ble stående med ansvaret for barna. Det er også såre følelser mellom barna og faren, fordi han til tross for at han elsker dem høyt har skjøvet dem bort.
Ideen til filmen oppstod etter et avisinnlegg der det ble påpekt at hver uke skjer det små rystelser i Oslo. I 1904 opplevde byen et større jordskjelv, og mye tyder på at det kan skje igjen. Det handler først og fremst om den såkalte Oslograben, en større rift mellom jordplatene der hovedstaden er plassert. Det finnes flere slike rifter i Norge, blant annet i Bergen.
En slik rystelse som vi ser i filmen, ville i realiteten ha tatt flere hundre tusen liv. Filmteknisk er det vanskelig å vise, derfor brukes mye av tiden i filmen der skjelvet foregår i en heis (selv om man ikke skal ta heis i en evakueringssituasjon …). Men samtidig gir et slikt grep muligheten til å se at katastrofer handler om en rekke enkeltliv og skjebner, ikke bare et ufattelig tall.
Spørsmål til samtale
- Hva gjorde mest inntrykk på deg, og hvorfor?
- Hvordan opplevde du å «se» Oslo falle? Hva var din umiddelbare reaksjon? Hva syns du om de filmatiske virkemidlene som er brukt her?
- Hvor troverdig syns du Kristian skildres? (Stikkord: ansvar, omsorg, empati, skyldfølelse, utilstrekkelighet, mot, forsoning)
- Hvordan beskrives forholdet mellom menneske og natur i denne filmen? Hvilket syn på virkeligheten synes å ligge under?
- Det er sagt at katastrofefilmer på en særlig måte viser hva som er viktigst for oss mennesker, ikke minst fordi dialogene må være så komprimerte. Hvordan kommer dette frem i Skjelvet?
- Sjefen i Norsar sier i begynnelsen av filmen at selv om vi vet at katastrofer kan skje, kan vi ikke stadig være bekymret. Vi må lære å leve med usikkerheten og det at livet plutselig kan ta slutt. Hvordan utfordrer dette deg?
- Bare i de siste månedene har verden sett flere jordskjelv som har krevd svært mange menneskeliv. Er det mulig å finne mening i slike hendelser? Les gjerne refleksjonene fra Sharon Dirckx fra The Oxford Centre for Christian Apologetics.