ARTIKKEL: Ekte vennskap er å være klar til å legge ned sitt liv for sin venn, forteller Johannes (Joh 15,13). Dette budskapet er så sterkt og utfordrende at det har blitt utforsket i ufattelig mange historier vi kjenner fra populære filmer, tv-serier og bøker.
Harry Potter. The Walking Dead. The Big Bang Theory. Cheers (Where Everybody Knows Your Name), Friends, Girls, Glee, Skam, listen er nærmest uendelig. Felles er at vennskap er den viktigste relasjonen for hovedkarakterene. Særlig i tv-serier ser vi at familie enten er skjøvet på sidelinjen, de er så enkle, dumme, pinlige, slemme eller egosentriske at de helst bør glemmes, eller så finnes de rett og slett ikke.
I et samfunn som dyrker det selvsentrerte, der forpliktelser følger dagshumør og bærer med seg en forventning om konstant glede for meg, er det ikke rart at vennegjengen ofte blir den nye familien på skjermen. I Skam ser vi også hvordan splittede familier gjør at det mest forutsigbare og trygge er vennegjengen. TV-serier og filmer gir inntrykk av at hele livet foregår sammen med vennene, man feirer, man slukker sorgene, man overkommer hinder.
Betydningen av gode venner er selvsagt ikke nytt for menneskeheten, vi er skapte til relasjoner og vennskap har vært viktig så lenge mennesket har eksistert. I vår egen Håvamål blir vi bedt om å prioritere gode venner og ikke la det gå lang tid mellom hver gang man møtes. Enda tidligere var Aristoteles, som tenkte dypt om vennskap 350 år før Kristus. Han påpekte at gode venner ønsker hverandre godt, i stedet for å lete etter hva man selv kan få ut av vennskapet.
Ikke alle vennerelasjoner vi møter i populærkulturen kan eller bør være gode rollemodeller for oss, men det er interessant å se hvor mange ganger vi møter avskygninger av Bibelens beskrivelse i fantasiverdener. Hva hadde Harry Potter vært uten Ronny og Hermine? Hvor mange ganger blir Sheldon reddet fra pinlige situasjoner av Leonard i Big Bang Theory, til tross for at det er med en viss motvilje?
I TV-serien The Walking Dead ser vi at dragningene i menneskelige relasjoner utforskes konstant. Karakterene blir hele tiden tvunget til å spørre seg selv ”er det bedre å bare gå videre alene?” Maggie, som på et tidspunkt er på desperat og livsfarlig jakt etter sin forsvunnede mann, bestemmer seg for nettopp det – det er på tide å dra alene. Hun kan ikke forvente at Bob og Sasha blir med henne når det betyr at de risikerer sine egne liv. Men Bob viser at ekte venner ikke har muligheten til å distansere seg fra byrdene til mennesker man er glad i. Hvis man har kjærlighet til sine venner, kan man ikke samtidig kreve frihet fra ansvaret. Hvilken gripende illustrasjon!
En av de vakreste beskrivelsene av vennskap finnes hos Aelred, en cistercianermunk fra 1100-tallet som skrev en dialog mellom fire venner som forsøkte å se på vennskap i lys av sin kristne tro (On Spiritual Friendship). Aelred tenker at ”i vennskap er forent ære og sjarm, sannhet og gleder, sødme og godvilje, hengivenhet og handling. Og alle disse har sin opprinnelse i Kristus, modnes gjennom Kristus og blir fullkomne i Kristus.”
Aelred skjelner mellom ulike vennskap, verdslig vennskap som er basert på felles fordel, og åndelig vennskap, grunnfestet i felles disippelskap. Han insisterer på at mange moderne vennskap er kortvarige av natur, mens en venn i Kristus ”viser alltid kjærlighet” (Ordsp 17,17).
I møte med vennegjengene på skjermen og i bøkene kan det å være en del av en selvvalgt vennegruppe fort fremstå som en verdi som er viktigere enn det meste annet, ofte også viktigere enn penger og eiendeler. Vennegjengen står for fellesskap, trygghet og støtte, for humor og sprø påfunn, og representerer ofte et sted der man kan utvikles som person. For mange står et liv i vennegjengen som et bilde på ideallivet – men også fjernt fra virkelighetens ensomhet.
Det bør for det første inspirere til alltid å være vennlig mot alle, slik Jesus beskriver det i Matteus 5. For det andre gir det oss en fantastisk mulighet til å peke på hvordan Jesus møter sine venner. Han er ærlig i sin tilrettevisning, han tilgir synder, han velger dem som er utstøtt og ensomme, han gråter når de lider. Den som tror på Jesus, vil han kalle sin venn. Da er man kanskje fortsatt ensom, men aldri alene. For det tredje kan vi få glede oss over den ekstra dimensjonen i vennskap som har Kristus som opprinnelse. Tenk for en gave å ha en venn som passer Aelreds beskrivelse!
Når fantasikarakterer rører oss ved sin vilje til offer og sin trofasthet, hvor mye mer kan da ikke våre vennskap bety når også disippellivet får være en del av vennskapet? Vi kan lære mye av bildene av nydelige, sterke, livsforvandlende vennskap fra populærkulturen, også når vi vokser sammen i kjennskap til Jesus.
Først publisert i magasinet Fast Grunn, juni 2016