Det er lett å forstå at mange mennesker i dag kan ha problemer med fortellingen om Jesu himmelfart. Slengbetegnelsen «himmelspretten» illustrerer hvordan vår kultur har problemer med å ta fortellingen på alvor. Vi vil her stille de vanskelige spørsmålene. Om du er skeptiker, kanskje dette møter dine spørsmål og kan hjelpe deg å ta fortellingen med på alvor? Om du er troende, kanskje disse spørsmålene kan hjelpe deg å gjenoppdage himmelfarten, både fortellingens troverdighet og dens betydning?
1. Kan vi ikke klare oss uten himmelfartsdagen?
2. «Himmelfart» er en fremmed og merkelig tanke: Burde vi ikke være skeptiske?
3. Himmelfarten fortelles bare av en forfatter. Er ikke det noe som burde gjøre oss skeptiske?
5. Har himmelfarten et ubehagelig budskap, om at Jesus som kom til jord nå forlater oss igjen?
6. Himmelfart forteller oss at Jesus nå er i «himmelen»: Hva gjør han så der?
1. Kan vi ikke klare oss uten himmelfartsdagen?
Kristi himmelfartsdag er på mange måter en glemt helligdag: Himmelfart er inneklemt mellom de to store feiringene påske og pinse. Vi husker den fordi vi i Norge har fri. Men få assosierer den med feiring eller markering. Selv kristne har bare vage idéer om hva det er. Samtidig er himmelfarten viktig i kristen tro, så viktig at den er inkludert i den gamle felleskristne apostoliske bekjennelse: «fór opp til himmelen». Dette burde få oss til å spørre oss hvorfor denne hendelsen er så viktig.
Kort om himmelfartsdagen
Historisk er markeringen av Kristi himmelfart ganske gammel, i hvert fall bakover til 300-tallet. Himmelfarten plasseres mellom de to store jødiske festene påske og pinse, som senere også ble del av den kristne tradisjonen, og som vi også markerer i dag. Lukas plasserer himmelfarten 40 dager etter oppstandelsen (Apg 1,3), og siden pinse alltid regnes 50 dager etter påske, faller himmelfarten 10 dager før pinse, og på en torsdag. I Norge er dette fortsatt helligdag, som gi oss anledning til fri og «langhelg». Men kristen markering av himmelfarten er ikke så lett, siden kristne tradisjonelt har sine møter. Dette gjør at himmelfarten lett forsvinner fra bevisstheten. Derfor har flere kirker i nyere tid flyttet feiring av himmelfart til søndagen etter, som er søndagen før pinse.
2. «Himmelfart» er en fremmed og merkelig tanke: Burde vi ikke være skeptiske?
Det er vanskelig å se for seg himmelfarten, og historien virker merkelig. Allerede dette kan få mange moderne mennesker til å avvise den. Men vi burde ikke la slike førsteinntrykk avgjøre sannhetsverdien eller viktigheten. For det er mye som er rart: For en jærbonde som bare kjenner norske dyr, ville dyret sjiraff høres helt merkelig ut: Sjiraffen er et «umulig» dyr, om enn en drøm for nakkekotelettprodusenter! For mennesker i tropiske strøk virker fenomenet «snø» helt fremmed og utrolig. Hva vi anser som «merkelig», «spesielt» og «utrolig» avhenger av vår forforståelse. Ut fra en sekulær, naturalistisk virkelighetsoppfatning er jo fortellingen umulig. Men dersom man ikke utelukker muligheten for Guds eksistens, så er jo ikke slike ting umulige. Og dersom Jesus faktisk er Guds sønn, kan fortellingene faktisk vise seg å være ganske så meningsfulle.
Avhenger av oppstandelsen
Om vi stiller spørsmålet om troverdigheten av fortellingen om himmelfarten, blir det klart at den henger nært sammen med troverdigheten av Jesu oppstandelse: Dersom Jesus stod opp fra de døde, er det ikke noe stort problem å tro på en himmelfart. Samtidig er det også en forskjell mellom disse hendelsene om vi tar en rent historisk tilnærming: Mens oppstandelsen kan argumenteres godt for rent historisk, er himmelfarten en hendelse med få spor historisk sett. Vår vurdering vil til slutt avhenge av vår tillit til kildene og til den sammenhengen himmelfarten er en del av. (Jeg vil her gjerne anbefale Stefan Gustavssons Skeptikerens Guide til Jesus 1 og 2 for videre arbeid med spørsmålene om evangelienes troverdighet.)
3. Himmelfarten fortelles bare av én forfatter. Er ikke det noe som burde gjøre oss skeptiske?
Historikere er veldig glade når de har flere kilder til samme hendelse. Men om man så bare har én kilde for noen hendelser, betyr ikke det at de burde avvises. Det avhenger av troverdigheten til kildene, og av om det er andre indirekte bekreftelser som kan gjøre fortellingen troverdig.
Når det gjelder Jesu himmelfart har vi faktisk ikke mange kilder som direkte forteller om hendelsen:
- Matteus avslutter sitt evangelium i Galilea med «misjonsbefalingen»: «Se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Om du leser dette for første gang og ikke har hørt mer av fortellingen vil du spørre: Hvor ble Jesus av? Er han her fortsatt? Hva skjedde?
- Markus har en avslutning (16,9-20) som ikke hører med i de eldste manuskriptene vi har av evangeliet. Det synes å være en oppsummering lagt til for å avslutte. Markus avslutter sin fortelling like plutselig som han begynner sitt evangelium: Kvinnene som kom til graven møtte engler som sa at Jesus var stått opp, og ville møte disiplene i Galilea: Kvinnene løp da fra graven, «og sa ikke et ord til noen, for de var redde» 16,8. En underlig avslutning, siden de jo har fortalt dette, og fortellingen tydeligvis vil fortsette i Galilea. Markus skaper en forventning om en fortsettelse.
- Johannesevangeliet avsluttes også i Galilea hvor Jesus møter og har samtaler med sine disipler ved Genesaretsjøen. Evangeliet avsluttes ellers med Jesu ord til Peter, som nettopp har spurt Jesu om hvordan Johannes kommer til å dø: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg?» Om du leser denne fortellingen for første gang, ville du forvente å høre mer om at Jesus skal «til Far» (kap 14) og sende «advokaten» («Talsmannen») (kap 16).
Det er bare Lukas som har fortellingen om Jesu himmelfart, og han har to versjoner av den, en som avslutter Lukasevangeliet (Luk 24,50-52), og en som innleder Apostlenes gjerninger:
Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud.
For å gjøre det enda vanskeligere for oss, kan vi påpeke at ordene «og ble tatt opp til himmelen» mangler i enkelte gamle manuskripter, og fagfolk diskuterer om det er mest sannsynlig at ordene har falt ut under kopieringen eller om noen ord er lagt til. Det gjør ingen forskjell i møte med dette spørsmålet. Det er uansett Apostlenes gjerninger (Apg 1,6-11) som har den fyldigere versjonen av hendelsen, og som er utgangspunktet for fortellingen videre hos Lukas:
Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.»
Man kan jo se at det er noen forskjeller mellom disse to fortellingene, men det er heller ikke vanskelig å se dem som variant av samme historie. Vi vet jo at det var samme forfatter som skrev disse. Men, siden det er bare Lukas som forteller oss om himmelfarten, kan vi spørre om det likevel er gode grunner til å ta fortellingen for god fisk?
Gode grunner for å stole på Lukas
Ja, det finnes mange grunner. Vi kan her nevne noen enkeltmomenter, før vi peker på det viktigste argumentet.
Lukas kan regnes som en god historieskriver, er opptatt av pålitelighet, av øyenvitner, og har tydelig hatt tilgang til kilder (Luk 1,1f). Mange historiske, geografiske og politiske detaljer i Apostlenes gjerninger kan bekreftes av andre kilder. Han er dermed verdt å lytte til.
Fortellingen bærer i seg en diskusjon blant disiplene som i ettertid kan være ganske pinlig for dem. De har vært svært selvsentrerte, kun opptatt av Israel og sitt eget folks behov. De viste seg uvitende og har enda ikke forstått innhold og omfang av Jesu frelsesverk. Elementer som disse, som er pinlige for de første kristne lederne, er med på å gi fortellingen økt troverdighet.
Himmelfarten er den eneste avslutningen vi kjenner av Jesu virke på jorden: Vi har ikke et vell av konkurrerende fortellinger, noe vi ellers kunne forvente vente om kirken følte de måtte «fylle hull» i fortellingene. Møtene med den oppståtte Jesus er av de mest gripende vi finner i evangeliene. Likevel er de korte og få. Vi kunne gjerne ha tenkt oss rørende fortellinger om Jesus som i årevis kunne «vist seg» for sine tilhengere. I stedet forteller evangeliene at møtene med Jesus plutselig stoppet opp etter 40 dager. Hvorfor en slik bråstopp? Det forklares av himmelfarten.
Men hva er det vi er opptatt av å få bekreftet? Er vi opptatt av hvordan Jesus fór til himmelen eller faktumet at Jesus er i himmelen, «ved Guds høyre hånd»? Det er opplagt det siste som er viktigst. Om vi tenker over det, er jo det å se at Jesus forsvinner ikke noe bevis for hovedpoenget: at Jesus nå sitter ved Guds høyre hånd.
Troen på at «Jesus er Herre» kan ikke baseres bare på at de så at Jesus skiltes fra dem i en sky. Hvordan kom de frem til hva som egentlig hendte? Det forstod de ut fra Jesu egen undervisning, studier av GT, og selvfølgelig Jesu oppstandelse fra de døde. Det var dette som helhet som ledet dem til bekjennelsen at «Jesus er Herre», og til erkjennelsen at Jesus nå «sitter ved Guds høyre hånd».
Selv om himmelfarten ikke er gjenfortalt av andre enn Lukas, er den forutsatt i hele det brede materialet i NT. Hele NT er full av erklæringer om at Jesus som sitter «ved Guds høyre hånd» skal «komme tilbake fra himmelen». Dette finner vi både i brevene, i evangeliene og i talene i Apostlenes gjerninger. Vi kan også føye til en viktig tekst i GT som var viktig for Jesus: I Daniel 7 sies det at «Menneskesønnen skal komme på himmelens skyer». Her også forutsettes at han er hos Gud, i himmelen. (Se f.eks. følgende tekster: Mark 13,26 og 14,62; Joh 6,62; Apg 2,33–34; 3,21; Ef 4,8–10; 1 Tess 1,10; Heb 4,14 og 9,24; 1 Pet 3,22; Åp 5,6.)
4. Er ikke himmelfarten bygget på en foreldet kosmologi, hvor himmelen er «oppover», og at Gud bor et sted ute i verdensrommet?
Ja, et slikt naivt syn på universet og på Gud lå bak da Jurij Gagarin, det første mennesket i verdensrommet, skal ha sagt: «Jeg så ingen Gud der ute!» Dette har mer med propaganda å gjøre enn med bibelsk teologi. For kristne tenker hverken at Gud kan sees, eller at han bor et sted i verdensrommet.
I motsetning til gudsforståelser du finner i andre kulturer, er ikke Bibelens Gud en del av universet, én blant flere ulike krefter som påvirker våre liv. Filosofene bruker ordet «transcendent» om dette, det vil si at Gud går ut over vår eksistens og våre begrensninger. Gud er ikke fysisk og del av universet, men han er den som har skapt alt og holder alt oppe. Om vi ser universet som et hus, er Gud ikke en del av huset, eller et sted i huset, men heller som arkitekten bak det hele. Men ulikt arkitekten, er også Gud «immanent» til stede i hele sitt skaperverk, og han er usynlig nær og holder det oppe fra sekund til sekund. Universet kunne ikke bestått uten Guds opprettholdende kraft.
Hva er himmelen?
Når Jesus drar «til himmelen», er det ikke en reise i rommet, men overgang til en ny dimensjon. Bibelen beskriver «himmelen» som Guds kontrollrom, «hovedkvarteret» hvor universet styres fra. Derfor kalles det «Guds trone». Med det militære billedspråket, kan vi si at Jesu beveget seg fra slagmarken («jorden») til hovedkvarteret («himmelen»).
Vi kan merke oss at teksten i Apostlenes gjerninger sier: «En sky tok ham bort». Skyen her ikke er hva vi kanskje forventer: kondensert fuktighet i høyere luftlag. Med det bibelske billedspråket i bakhodet, forstår vi at skyen er bildet på Guds nærvær. Vi møter stadig skyen slik i GT: Gud viste seg i en sky på Sinaifjellet, ledet folket med det som så ut som en sky i ørkenen og tok bolig i tempelet som en sky. Skyen signaliserer Guds nærvær, og signaliserer til disiplene at Jesus tas opp i Guds nærvær.
Vi bruker i vår egen hverdagstale fortsatt rombegreper for å beskrive Gud, i «himmelen», «der oppe», «over» oss osv. Men vi må ikke ta det som uttrykk for en primitiv kosmologi. Slik bruker vi også språket i dag: Nå vi sier vi synes noe går «oppover», så mener vi noe blir bedre, og «på topp» betyr noe som er best. Vi bruker ofte rombegreper for å uttrykke verdi («han var høyt verdsatt») og verdsettelse (opphøye, forfremme). Slikt språk er også naturlig å bruke om Gud, som er den ytterste verdi, og det er naturlig å uttrykke dette i for eksempel i bønn, som når Jesus «løftet blikket mot himmelen».
«Himmelen» slik det brukes i Bibelen er altså er ikke et fysisk «sted» i rommet, men en dimensjon, og referer til Guds hovedkvarter, hans «kontrollrom», i Bibelen brukes ordet «tronstol» eller «kongetrone». Himmelfarten forteller at Jesus nå er i den dimensjonen, og hersker over universet.
5. Har himmelfarten et ubehagelig budskap, om at Jesus som kom til jord nå forlater oss igjen?
Om vi ser på himmelfarten isolert sett, kan den sees som en reise bort fra oss. En lang rekke nedturer og skuffelser. Er himmelfarten den siste «spikeren i kista», det endelige farvel?
Nei, dette er en misforståelse av himmelfarten. Når vi forstår hva den er i den rette sammenheng, oppdager vi at den har en dyp mening, og at nedturfortellingen tvert i mot gir grunnlag for glede og feiring: Merk hvordan Lukasevangeliet konkluderer himmelfarten: «Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud» (Luk 24,52f.).
Apostlenes gjerninger gir flere detaljer: «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8).
En overgangshendelse
Himmelfarten formidles som en overgangshendelse som innebærer radikale endringer. Himmelfarten innebærer
- et endret nærvær: Jesu fysiske nærvær var begrenset til ett sted om gangen. Etter pinsen er Jesus til stede ved Ånden hos alle som tror (Sml. Joh 14). Han kan være oss enda nærere enn da han var på jord, han tar nå bolig i våre hjerter og våre fellesskap. Dette er større nærhet enn disiplene kunne ha når Jesus var iblant dem.
- et endret oppdrag: Mens fokuset til nå i fortellingen har vært på Jesu oppdrag og hans død og oppstandelse, blir nå fokuset fremover på hans etterfølgere: de skal få være hans vitner og Guds ambassadører.
- en endring av rammer: Fra å ha vært fokusert på forventingene om Israels gjenopprettelse som nasjon og det jødiske folks befrielse fra undertrykkelse, er fokuset nå utvidet til et budskap til hele verden: Jesus er «Herre», det vil si hele verdens rettmessige hersker. Å kalle hele verden tilbake til lydighet mot Ham blir nå deres oppdrag. Dette tok tid for disiplene å forstå – noe vi ser av fortellingen i Apostlenes gjerninger.
- en endring av Jesu status, fra ydmykelsen som tjener «i menneskelig skikkelse» til opphøyelsen til guddommelig status, ved Guds høyre hånd i himmelen til (Fil 2,9, Ef 1,21 og 4,8, Kol 3,1, Hebr 1,3). Himmelfarten er slik sett en slags tronstigning og markerer Jesu innsettelse som konge.
- en endring av maktbalansen på jorden: Ved sin død avvæpnet Jesus maktene «og stile dem til spott og spe» (Kol 2,15). Etter at Jesus hadde fullført sin tjeneste ved forsoningen, kan han overta rollen som «Herre», og hans herredømme, eller regjeringstid starter. Jesus har seiret over maktene, og vi venter på hans endelige seier over ondskapen, hans gjenkomst til dom og en nyskapt jord.
Et høydepunkt
Vi kan dermed si at himmelfarten utgjør et klimaks i den bibelske fortellingen om inkarnasjonen, at Gud i Jesus kom til jord og ble menneske. Vi ser en bevegelse i en U-form: Jesus beveger seg fra himmelen til jorden, hvor han selv bøyer seg ned som tjener og til slutt lider den ytterste fornedrelse på korset. Fra dette bunnpunktet reiser Gud ham opp fra de døde, og deretter opp til himmelen: «Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste, og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre» (Fil 2,9).
Mens det er Lukas som forteller om selve himmelfarten, er resten av NT opptatt av å bekrefte faktumet og resultatet, at Jesus status er «Herre», den øverste hersker «ved Guds høyre hånd». Her henter de forståelsen også fra GT’s tekster, som var viktige for Jesus selv (Sal 110 og 8 – Ef 1,19, Sal 68 – Ef 4,8).
6. Himmelfart forteller oss at Jesus nå er i «himmelen»: Hva gjør han så der?
Vi kunne kanskje tenkt at det er mer å gripe fatt i her nede på jorden enn der oppe? Det gir mening i å spørre hva Jesus gjør i himmelen. Når det går opp for oss hva Bibelen mener med «himmelen», altså Guds hovedkvarter, kommandosenter, «trone», så blir det klarere for oss. Ingen går inn i et kommandosenter for bare å isolere seg, ha ferie eller slappe av. Her er det stort ansvar og høy aktivitet. Det er dermed flere ting Jesus «gjør» i himmelen:
Jesus hersker «ved Guds høyre hånd» over universet. Det er det «himmelen» betyr i Bibelen. Han styrer historien mot fullendelsen, en dag hvor han vil skape en ny himmel og ny jord. Dette gir oss håp. Vi venter på at ondskapen en gang for alle skal bekjempes, når han kommer tilbake for å gjenopprette alle ting (1 Kor 15,24).
Jesus «går i forbønn for oss» (Rom 8,34, Heb 7,25). Dette kan høres merkelig ut, som om Jesus trygler en motvillig Gud Fader. Det er ikke meningen. Begrepet «forbønn» betyr ikke bønn slik vi ser det for oss, å sitte med lukkede øyne og be, men at man ivaretar sitt folks interesser. Som den som er i hovedkvarteret, er Jesus spesielt opptatt av sine fotsoldater ute i felten, deres utrustning og deres ve og vel. Det er også derfor han har gitt dem sin utrustning (Ef 4,7-13 og 6,1 ff) og sin Ånd (Joh 14, Rom 8). Dette er viktig fordi han har personlig «kjøpt dem med sitt dyrebare blod», og fordi han har kalt disse til å være hans vitner og ambassadører til hans verden. Jesus utruster sitt folk til å være hans «kropp», hans hender og føtter på jorden (Kol 1,18), og fullføre oppdraget med kalle alle mennesker til forsoning med Gud, og invitere til hans håp og fremtid. Det er det at Jesus nå sitter ved «Guds høyre hånd» som garanter at denne fremtiden vil bli virkeliggjort. Sentralt i denne planen står også «kirken», forsamlingen av «Guds folk» (Kol 1,18), som er stedet hvor Hans kjærlighet, vilje og frelsesplan skal demonstreres og utbres fra.
Når vi graver dypere og stiller de vanskelige spørsmålene, kan vi bedre se hvordan himmelfarten er en sentral del av kristen tro. Det viktige ved den er ikke selve farten til himmelen, men målet, at Jesus nå «sitter ved Guds høyre hånd». Dette er ikke noe vi kan se eller bevise. Det vil først blir klart for alle mennesker den dagen Jesus kommer igjen, og «hvert kne skal bøye seg og bekjenne at Jesus Kristus er Herre» (Fil 2,9).
Hvorfor tro dette?
I mellomtiden har Gud gitt oss god hjelp til å tro dette
1) ved å tale til profeter gjennom mange hundre år om sitt herredømme og frelsesplan (GT),
2) ved å sende sin Sønn som både forkynte og demonstrerte dette herredømmet,
3) ved å reise Jesus opp fra de døde som det offentlige beviset på at Jesus er Herre (Rom 1,4),
4) ved å gi den Den hellige ånds nærvær som den personlige bekreftelsen for alle som mottar ham (Rom 8),
5) ved å gi oss troverdige øyenvitneberetninger om Jesus liv om hva Jesus sa og gjorde, evangeliene, og
6) ved å gi et fellesskap (kirken, Guds folk) hvor dette nærvær kan erfares og leves ut.
Derfor utfordrer himmelfarten ikke bare til å tro dette intellektuelt sett, men til å gå inn i dette og leve det ut. Den inviterer hver av oss til å bli del av Guds store plan, ledet av universets hersker, han som nå arbeider gjennom sitt folk, sin kirke, og som én dag vil gjøre alle ting nye.