Hollywoods forsøk på å gjøre den tyske teologen Dietrich Bonhoeffers kamp mot nazistene til et spenningsdrama er bare middels vellykket.
Av: Espen Ottosen KOMMENTATOR OG JOURNALIST AVISEN DAGEN
Pastor. Spion. Leiemorder.
Disse tre ordene står oppført på filmplakaten som brukes for å fortelle om filmen Bonhoeffer.
Ordene sier oss litt om hva slags film Bonhoeffer er. Her er det spenning og dramatikk fra krigens dager.
Men de tre stikkordene røper også to viktige svakheter ved filmen.
Den ene er at Bonhoeffer var langt unna å være en leiemorder. Nå er det slett ikke noe nytt at en spillefilm justerer noen fakta for å få en sann historie til å fungere godt på kinolerretet. Men i dette tilfellet er noen endringer for store og viktige.
Den andre er at andre stikkord ville sagt mer om hvem Bonhoeffer virkelig var. Ja, han var pastor, men han var i større grad en akademisk teolog og prestelærer. Og årsaken til hans enestående posisjon i dag er at han var forfatter og ble henrettet.
Om filmen
Premiere i Norge: 04.04.2025
Skuespillere: Jonas Dassler, Phileas Heyblom, August Diehl
Sjanger: Drama / Thriller / Biografi
Regi: Todd Komarnicki
Manus: Todd Komarnicki
Aldersgrense : 12 år
Springende – men med nerve
Filmen starter med noen glimt fra Dietrich Bonhoeffers lykkelige barndom i et velstående tysk hjem. Faren Karl var professor i psykiatri – og befant seg på toppen av det tyske samfunnslivet. Han var ingen bevisst kristen, noe filmen antyder, i motsetning til moren Paula.
Hele familiens verden rystes da storebroren Walter forlater hjemmet for å bli soldat under 1. verdenskrig og så mister livet. Deretter hopper filmen mellom mange ulike episoder i den tyske teologens liv.
Vi får med oss at Dietrich Bonhoeffer har to opphold (det var et langt studieopphold og et kortere besøk) i USA. En scene viser oss at han er i England.
Ellers befinner han seg ulike steder i Tyskland. Han leder en hemmelig teologisk utdanning. Vi ser at han oppgir sin pasifisme og bidrar i en sammensvergelse (men han var langt unna å bruke pistol) hvor målet er å ta livet av Hitler.
Innimellom klippes hans siste dager inn i filmen. De er sterke og har mye nerve. Som kjent ble Bonhoeffer hengt 9. april 1945 – bare få uker før Tyskland kapitulerte.
Hengende i lufta
Bonhoeffer gjorde svært mye forskjellig i løpet av sitt 39 år lange liv. Slik sett er det forståelig at en film – selv om den er over to timer lang – ikke får plass til alt det viktige.
Et større problem er at mye blir hengende i luften. Jeg misunner ikke kinogjengere uten forhåndskunnskap.
Mange vil antakelig gå forvirret ut av kinoen og spørre: Hvor lenge var Bonhoeffer egentlig arrestert? Når var han i USA? Hva i filmen skjedde før krigen og hva skjedde underveis? Og hva slags «bekjennelseskirke» ledet han? Og hvem var biskopen som var noenlunde positiv til Hitler før han skiftet mening?
Svaret på det siste spørsmålet er Martin Niemöller, men det fremgår ikke. Den plasserer dessuten biskopens berømte dikt om ikke å være taus når nazistene går etter andre enn deg (som sosialister og fagforeninger) på en talerstol i en kirke lenge før 1945, mens faktum er at strofene først ble forfattet etter krigen.
Kjent for «billig nåde»
Dietrich Bonhoeffer var en fascinerende og sammensatt skikkelse. I lys av at han tok en teologisk doktorgrad som 21-åring er det som forventet at han var noe akademisk i formen.
Han skrev dessuten mange bøker. Den mest kjente er «Etterfølgelse» hvor vi også finner hans kritiske og kjente ord om «billig nåde».
Men filmen makter i liten grad å fortelle hva slags teolog og prest Bonhoeffer var. Det er lett å forstå lys av at rammene for filmen er en dramatisk spenningsfilm.
Samtidig er det godt å se at filmen slett ikke skjuler at troen var viktig for Bonhoeffer. Han fremstilles – heldigvis – ikke først og fremst som en motstander av Hitler, men som en prest som både tar troen på dypeste alvor og gjerne vil formidle den videre.
Det dukker opp en del teologi, i korte glimt, i filmen. Men det er ikke enkelt å få noe grep om hva som kjennetegnet Bonhoeffers teologi.
Et eksempel er påstanden, som også gjengis i filmen, om å utforme en «religionsløs kristendom». Uttrykket fremstår paradoksalt – og var utvilsomt tenkt slik. Så hva betyr det? Forskere er fortsatt uenige og filmen gjør egentlig ikke noe forsøk på å svare.
Egentlig temmelig liberal
Å plassere Bonhoeffer teologisk er uansett krevende. Langt på vei sto han for en liberal og moderne tysk protestantisme. Han avviste at Bibelen var ufeilbarlig og at noen ville gå fortapt. Hans studieopphold i USA var knyttet til et Union Theological Seminary i New York som var svært liberalt.
Samtidig var nok Bonhoeffer mer konservativ enn mye tysk teologi i første halvdel av 1900-tallet. Og kanskje viktigst: Han var opprørt over prester og teologer som ikke gjorde motstand mot det nazistiske tankegodset.
Mens Bonhoeffer var i USA ble han introdusert for en afroamerikansk kirke – Abyssinian Baptist Church i Harlem – som han ble dypt fascinert av. Det er da også noe filmen får tydelig fram.
Den viser også Bonhoeffers møte med den amerikanske rasismen, og hans begeistring for både jazz og gospel. Men at han noen gang spilte piano på en jazzklubb er usannsynlig.
Til inntekt for kristennasjonalisme?
I vår tid prøver mange å ta Bonhoeffer til inntekt for seg selv. Mest kjent er kanskje Eric Metaxas som i 2010 utga en omfattende biografi om Bonhoeffer – som også er kommet på norsk.
I fjor brukte han Bonhoeffers frase «religionsløs kristendom» som tittel på en ny bok og hevdet at den som skal følge etter Bonhoeffer i vår tid må støtte Trump. Han har også på sosiale medier kalt Biden for «vår tids Hitler».
Dette er en av årsakene til at 80 etterkommere av Bonhoeffers søsken, rett i forkant av at filmen hadde premiere i USA i fjor høst, rykket ut med en uttalelse. Der tok de skarp avstand fra alle forsøk på å ta Bonhoeffer til inntekt for høyreorientert kristennasjonalisme.
Troens store betydning
Mitt inntrykk er at filmens forfatter, regissør og produsent, Todd Komarnicki, først og fremst har prøvd å gjøre Bonhoeffer til en film om sann og kompromissløs kristen tro.
Komarnicki har selv et sterkt vitnesbyrd om sin vei til tro. Han har uttalt at han ikke ønsker at filmen ikke er et forsvar for en høyrenasjonalistisk agenda.
«Det kristne skal gjøre er å se etter enker og foreldreløse og tjene de fattige. Vi ser ikke så mye av det fra ytre høyre», har han sagt.
Han har også uttrykt seg kritisk til at filmen markedsføres av et bilde av Bonhoeffer med en pistol – og altså stikkordet «leiemorder».
For Komarnickis ønske har vært å fortelle om Bonhoeffers kjærlighet til Gud. Det er en intensjon som bør applauderes. Og selv om filmen gir mange sterke glimt av troens betydning for Bonhoeffer, har den dessverre også en del mangler.
PUBLISERT 24.03.25 – Avisen Dagen (Gjengitt med tillatelse)