Hvordan finner vi vår verdi? Er det når noen sier at vi er verdifulle? Er det når vi finner en plass der vi kan trives og bidra? Er det når vi finner et fellesskap vi tilhører? Er det når vi innser at vår annerledeshet er vår styrke? Eller er vår verdi uavhengig av alt dette?
Meningene er mange rundt filmversjonens P.T. Barnum i The Greatest Showman. Den virkelige historien er langt grellere enn denne fargesprakende, inkluderende og festlige feel-goodversjonen. Den reelle Barnum profiterte på egen og andres rasisme og utnyttet andre for å bli rik. Men også filmversjonen er tvetydig: Blir han fremstilt som en velgjører som setter mennesker fri fra å la andres dom styre deres liv? En som gir andre sjanser der de ellers ville visnet hen i et mørkt hjørne? Eller er han en som kaster blår i øynene på undertrykte for å tjene penger på dem?
Det kan hende at han er litt av begge deler. Selv om Barnums mål er å skaffe lassevis av inntekter, er det faktum at han anerkjenner dem med på å gi dem verdighet. Samtidig er det interessant å se at denne verdigheten ikke faller bort når hans lojalitet svikter. Da har de funnet sitt fellesskap og lever greit uten hans hyllest. Deres unikhet er blitt deres kraft.
Et annet spørsmål er hvor P.T. Barnum selv finner sin verdighet, sin identitet. For ham er det i filmversjonen viktig å vise en spesiell del av befolkningen at alle mennesker fortjener lik behandling, uavhengig av deres utgangspunkt. Saken er bare at hans innvendige hull er for stort til å fylles av klassereisen. Det er for stort til å fylles av en passelig mengde penger, en vakker kone, nydelige og talentfulle barn. Det er for stort til å fylles av applaus for det han gjør. Han finner ikke fred i den identiteten han trodde han ønsket seg. I begynnelsen av filmen synger P.T og Charity at de kan skape seg den verden de ønsker å leve i, et bilde på å bruke mulighetene. De viser seg at deres drømmeverden ikke er så lik som de en gang trodde, og det handler utelukkende om at hans ambisjoner stiger så fort han når sine mål – han er utilfreds.
Denne utilfredsheten gjør at han mister synet av det som var viktig for ham, det han egentlig hadde sin identitet i: lojalitet, nytenkning, likhet, like rettigheter, en trygg familie.
Under disse handlingene ligger en typisk postmoderne verdi: Det viktigste er å finne min «egentlige identitet», jeg må skape meg selv. Livets mål er å oppdage og uttrykke deg selv, uavhengig av hva andre måtte mene og si. Andre skal ikke stå i veien for din personlige frihet. Lykke er å følge ditt eget hjerte, og å kjempe mot hvem som måtte hindre deg, enten det er familie, samfunnet, bakgrunnen, kirken eller andre ting.
Dette går igjen helt fra begynnelsen av filmen:
«They can say, they can say it all sounds crazy. They can say, they can say I’ve lost my mind. I don’t care, I don’t care, so call me crazy. We can live in a world that we design”,
synger de unge P.T og Charity. Jeg bryr meg ikke om hva andre synes, jeg må gjøre det som gir meg lykke, og det er mitt ansvar å gjøre det.
Sangen Come Alive illustrerer det samme poenget. Første vers poengterer problemet: Du er sovende på innsiden. Løsningen er å «Come alive», tenne mitt lys og la det brenne så andre kan se. Finn gnisten inne i deg selv, bryt løs fra forventningene og bevis at det er mer ved deg ved å uttrykke deg til verden. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i slike ønsker og lengsler for livet. Det er viktig å ikke la andre sette begrensninger for et verdig liv eller å la andres meninger få større plass enn det Gud sier om deg. Men løsningen er ikke å løpe vekk til en verden vi selv designer. Vi kan ikke «take the world and redefine it» når vi «leave behind your narrow mind» helt til fantasiverdenen blir virkelighet. Det blir ofte fremstilt som frigjørende, men kan være svært slitsomt å konstant kjenne etter hvem jeg ønsker å være og få levd det ut slik at jeg når et ønsket nivå av lykke og anerkjennelse. Det er et egosentrisk og uforpliktende liv, og gjør det vanskelig å ha stabile og trygge relasjoner – nettopp det Barnum og Charity egentlig ønsket seg.
Vår identitet ligger ikke i å oppdage og uttrykke oss selv, men å bli funnet av Kristus og uttrykke vår identitet i ham. Vi er ikke strålende i oss selv, men fordi vi er en refleksjon av en virkelig strålende Gud. Derfor er Guds kall til å «come alive» mye bedre, fordi Gud sier hvem han har skapt oss til å være, Det er virkelig frihet.
I filmen finner vi også noen tema som vi kjenner igjen fra den store historien fra Bibelen. I 5 Mosebok 10,17 beskrives Gud som en som ikke gjør forskjell og som ikke lar seg bestikke. Like før står det at det eneste Gud krever, er at vi elsker ham, går på hans veier og tjener ham. Det er det som skiller oss fra hverandre. Og det er her vi alle feiler, og igjen stiller likt. Ordspråkene 22,2 beskriver det kort og presist: «Rik og fattig møtes, Herren har skapt dem begge». Og Paulus bekrefter dette i Romerne 2,11: «For Gud gjør ikke forskjell på folk». Foran ham er vi alle like, uavhengig av vår prestasjon, utseende eller bakgrunn. Vi er samtidig fallen og fantastisk.
P.T. Barnum ble et verktøy midt i sin ufullkommenhet, slik at mennesker ble oppreist til et verdig liv. Det handlet ikke om ytre anerkjennelse, det handlet om å se seg selv som verdifull. Og slik Gud ikke gjør forskjell, er Bibelen tydelig på at heller ikke vi har lov til å skille mellom mennesker: «Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk.», sier Jakob i kapittel to i sitt brev. Slik kan også vi bli verktøy for hverandre i vår ufullkommenhet, når vi finner vår verdi som Guds elskede barn.