Thelma er allerede utpekt som Norges bidrag til Oscar-utdelingen, og er kjøpt inn av en rekke filmfestivaler. Hovedrolleinnehaver Eili Harboe har utelukkende fått fantastiske omtaler av sin innsats i en krevende rolle. Det er applaus fra alle kanter, og alle heier på den unge Thelmas frigjøringskamp. Men hva sier filmen om det Thelma ønsker å forlate?
Harboe spiller en pliktoppfyllende og kuet ung jente som drar fra sin lille familie på Vestlandet til Oslo for å studere biologi. Det blir tidlig klart at det er vanskelig for foreldrene å gi slipp, de forventer at hun skal være tilgjengelig på telefon til enhver tid. Hvorfor er de så nervøse? Fra starten av filmen blir vi ledet til å tenke at det er fordi Thelma lærer ting som bryter med deres kristne livssyn, at hun blir utsatt for storbyens fristelser, at hun kan havne i uheldige miljøer, at hun kan falle i synd – kort sagt, at hun viker av fra den veien de synes er best for henne.
Selvsagt er det jo akkurat dette som skjer: Thelma velger et helt annet liv. Harboe portretterer elegant en reise som begynner med Thelmas fortvilelse og redsel fordi hun lar seg friste og synder mot Gud, men som ender i en barnlig fryd fordi hun opplever seg fri til å velge sitt eget liv.
Overnaturlig
Thelma er en dramafilm som toucher thrillersjangeren, der ingenting er så enkelt som det først ser ut til. Bruken av farger, symboler og musikk gjør at vi underveis forstår at det er mye som enda ikke er fortalt. De fleste anmeldere har gjort et nummer av at de skrekkinngytende symbolene første gang dukker opp når Thelma begynner opprøret mot sin bakgrunn. Når Thelma møter Anja på lesesalen, ser vi sorte ravner sirkle over bygget. Og varselet slår til: Thelma får et epileptisk anfall. Dette blir starten på en ferd der Thelma oppdager stadig mer fra sin fortrengte barndom, og der det blir klart at hun besitter overnaturlige evner.
Filmomtaler har pekt på at Thelmas foreldre beskrives som strenge kristne, som står imot all opplysning og utøver fullstendig kontroll. Det er deres feil at Thelma får fysiske problemer når hun tar avstand fra foreldrenes straffende Gud. Thelma har ikke lov til å reflektere høyt over det store spriket mellom det hun lærer på biologistudiet og det bildet foreldrene presenterer av hvordan verden er skapt og henger sammen. Spørsmålet er hvor regissør Joachim Trier har hentet dette bildet av en kristen vestlandsfamilie.
For det første får vi etter hvert glimt av en frykt foreldrene bærer på, en frykt for Thelmas krefter som de så langt har skjult for henne. For det andre viser det seg at måten de håndterer datteren på, ikke har noe feste i et kristent verdensbilde. Det er resultatet av syke foreldre og sekterisk religiøsitet i et isolert miljø. Foreldrenes løsninger er så ekstreme og i det skjulte, at det er svært overraskende at anmeldere putter dem i sekken ”typisk kristenkonservativ familie” uten forbehold. Det er ikke på noe plan realistisk, og avslører dessverre manglende kulturkompetanse. I tillegg er det forstyrrende og klisjépreget at Trier virkelig setter bruddet på spissen ved at Thelma går inn i et lesbisk forhold. For en ungdom som har vokst opp i et så kontrollerende miljø, hadde det vært et oppbrudd samme hvem hun hadde valgt, og et mer stillferdig brudd hadde talt enda sterkere.
Legge Gud bak
Det er fristende å peke på likheten mellom Elsa i gigantsuksessen Frost og Thelma. Begge oppdager at de besitter overnaturlige evner som de ikke har kontroll over, og som er til skade for andre. Begge har foreldre som vil isolere dem. Begge erfarer at det som gjemmes i mørket, er farligere enn selve evnen de besitter. I Thelma får vi bare se et glimt av hvordan hovedpersonen lærer seg å leve med denne utfordringen, men det synes som om svaret på alle spørsmål er å legge Gud bak seg. Som mennesker kan vi alle erkjenne at det finnes noe inni oss som vi ikke har kontroll over, og som kan være til skade for både oss selv og andre. Paulus er klokkeklar på at i meg bor det ikke noe godt. Han forstår ikke det han selv gjør. Men nettopp derfor løper han til Gud, ikke fra ham.
Det finnes mennesker som har opplevd at Gud har blitt presentert slik som Thelmas Gud; som straffende, som ber om underkastelse, som er uforutsigbar og som kommer med forferdelige, umiddelbare konsekvenser når mennesker synder. Det finnes også barn som ikke får stille spørsmål ved det foreldre regner som sant. I Thelma fortelles familiens historie gjennom fantastisk filmkunst. Men under det åpenbare ligger alltid et livssyn. I Thelma, som i Frost og i mange andre moderne historier, fortelles det at virkelig frihet bare finnes ved å være tro mot sine indre ønsker og drømmer. Alt annet oppleves som et diktat utenfra. Det finnes heller ingen objektiv sannhet, bare subjektive opplevelser og vurderinger.
Gudsbildet Thelma fikk som barn var ikke sunt, og det er både riktig og viktig å ta et oppgjør med det. Det stemmer ikke med den Gud vi møter i Bibelen, som har gitt oss drømmer og muligheter, og som setter virkelig fri.
Artikkelen ble først publisert i en kortere versjon som Kulturnotat i avisen Dagen