Filmen There’s Something in the Barn følger opp suksessen Troll fra julen 2022 med å lage underholdning av norsk folketro. I år har fjøsnissen hovedrollen i en horror-komedie som spiller på kontrastene mellom norsk og amerikansk kultur.
There’s Something in the Barn har et manus skrevet av norsk-skotske Aleksander Kirkwood Brown. Han har skrevet flere barnebøker, fikk Barnas Bokpris i 2020, og regisserte Askeladden-filmene fra 2017 og 2019. Årets film og fjøsnissene følger i sporene til suksessen Troll fra julen 2022.
Plottet i historien er bygget rundt en amerikansk familie som arver en gård langt inn i de norske daler. Har skapes mye humor som spiller på kulturkollisjonen mellom amerikansk og norsk kultur. Her spilles godt på en rekke stereotypier. En rekke norske komikere bidrar til filmens mange humoristiske elementer.
Angrep fra fjøsnisser
Den nyinnflyttede amerikanske familien får snart merke fjøsnissens nærvær. Han misliker nemlig kunstig lys og høye lyder. Og han setter pris på grøt på julaften. Familien forsøker å knytte kontakt med de noe kjølige norske naboene, og inviterer til en fest på låven. Dette blir starten på horror-delen, som etter hvert innebærer brutale angrep fra en hel fjøsnisse-hær.
Selges globalt
Filmen har fått 92% score på nettsiden Rottentomatoes, noe som er uvanlig høyt for horror-komedier. Regissør Magnus Martens forteller til Bergens Tidende at publikum på filmfestivalen «Fantastic Fest» i Texas jublet, at de skjønte de kulturelle referansene, og at filmen nå selges til hele verden.
Troll og fjøsnisser
Norsk folketro har helt klart et potensiale på lerretet. Mens Troll ble en action-film, er denne nye filmen en horror-komedie. La oss tross spriket i genre sammenligne de to filmene.
Begge filmene spiller på det svært aktuelle temaet at naturen kan slå tilbake mot menneskers dumskap, og at vi mennesker har skylden for at det går galt. Begge filmene bruker elementer fra norsk folketro og utspilles med norsk natur og dagens samfunn som setting. Selv om dette er felles, er det likevel lettere å se forskjellene mellom filmene.
Trollene er gigantiske vesener som lever i fjellene, fjernt fra menneskene – og som vil helst være i fred. De små fjøsnissene, derimot, lever tett på menneskene og samarbeider med dem – om menneskene gjør sin lille del. I filmen misliker fjøsnissene kunstig lys, sterk lyd og forandringer. Med dette på plass – og med litt grøt, er fred, fordragelighet og god hjelp på gården sikret.
Hvorfor så sinte?
I begge filmene er det sinnet hos vesenene som skaper drama. Hva er det så som skaper sinnet? Hos trollene er det et traumer tilbake i historien, hvor de ble jaget, torturert og drept – av de kristne. Dette gir i filmens univers grunnlag for dyp, rettferdig vrede, og forklarer trollenes reaksjon mot «kristenmanns blod».
Når vi kommer til fjøsnissene, er konflikten mye mer overfladisk. Deres aggresjon tennes av en uskyldig fest på låven, som riktignok utvikler seg til en (klassisk?) norsk fyllefest. Det er bråket og lyset som trigger det svært aggressive og blodige angrepet fra fjøsnisse-hæren.
Sympati eller følelsesløshet
Vi ser at trollene blir menneskeliggjort, de gis både historie og sjelsliv. Deres sinne får vår sympati, mens menneskene (her: de kristne) står som historiens syndere. Dette gjør at «Troll» griper oss dypere.
Fjøsnissene i årets julefilm, derimot, oppleves som svært overfladiske. De har riktignok et språk, som er uforståelig for oss. Men deres vrede trigges av småting som støy og lyd – og lutefisk! Deres sinne synes derfor helt ute av proporsjon. De blir derfor nærmest sjelløse monstre som bare må drepes, uten at vi egentlig føler noe. Filmens komedie-genre bidrar ytterligere til at vi ikke berøres etisk av kampen mot nissene.
Manglende moralsk empati
Mens Troll-filmen berørte ved å skape et meningsfullt bakteppe og en moralsk ladet historie – hvor riktig nok de kristne ble skurkene, forblir årets julefilm en overfladisk film som kun aktiverer smilebånd og øyenbryn. Den vellykkede humoren og godt skuespill redder kanskje filmen som underholdning. Men fjøsnissene rekker aldri å bli interessante. De gis ingen sjel. I Troll-filmen hadde kristendommen en rolle, og tema som rettferdighet og empati stod sentralt. There’s Something in the Barn formidler – tross fjøsnissenes nærvær – et flatt sekulært univers blottet for mysterier, og hvor Gud bare dukker opp i kraftuttrykk.
Filmen er blottet for moralsk empati. Dermed sørger vi heller ikke over fjøsnissenes undergang. Vi bare ler. Det er egentlig trist. Fjøsnissene hadde fortjent bedre.
Bjørn Hinderaker
Høgskolelektor i teologi ved NLA Høgskolen Kristiansand og medarbeider i Damaris Norge
Artikkelen er tidligere publisert i Dagen.
