Hvorfor er trollene i eventyrene ute etter «kristenmanns blod»? Filmen Troll gir oss forklaringen: Det er de kristnes egen feil.
Filmen Troll som ble lansert 1. desember 2022 ble en internasjonal braksuksess. Etter to uker var den Netflix’ mest sette ikke-engelskspråklige film noensinne. Filmen er rik på visuelle effekter og hektisk Hollywoodaction. Og her er rikelig av norske fjell, norsk natur – og norske troll!
Troll har en spesiell plass i norsk tradisjon. De er første gang nevnt i Edda fra ca. 1220 og har røtter i norrøn mytologi sammen med andre farlige vesener som jotnene. Det er imidlertid Asbjørnsen og Moes norske folkeeventyr og illustratøren Theodor Kittelsen som har preget nordmenns bilder av trollene: De er store og farlige, med skremmende utseende, gjerne med flere hoder eller kun ett øye.
Troll som avspeiler kulturen
Trollene er produkt av kulturene de tilhører. De speiler kulturens verdier og bærer i seg oppfatninger av verden og mennesket. I norrøn mytologi er trollene del av den kosmiske krigen mellom guder, mennesker og andre vesener. De lever i en verden preget av kaos og konflikt, en verden som til slutt tragisk vil gå under i Ragnarok.
Når vi møter trollene i folkeeventyrene, er det som om trollene er trukket noe tilbake, som trusler i utkanten av menneskets sivilisasjon. De fremstår som både store og farlige, men også dumme, og kan lett lures av en Espen Askeladd. I disse fortellingene trigges trollene av «kristenmanns blod» og blir til stein når de rammes av sollyset. Her aner vi spor av et kristent univers.
Hvordan skildres så dette på filmlerretet i vår tid?
Troll om tro
Filmen begynner med en konflikt mellom «skeptikerne» som erklærer troll som ren fantasi, og den lille gruppen «troende», der vi finner den eksentriske professor Tobias Tidemann (spilt av Gard B. Eidsvold). Han tror på trollenes eksistens, mister sin jobb på grunn av dette og erklæres som gal av myndighetene.
Hovedpersonen i filmen er Tobias’ datter, paleontologen Nora Tidemann (spilt av Ine Marie Wilmann). Hun hentes inn som konsulent av myndighetene, og dras mellom farens fortellinger og den vitenskapelige skepsis. Ganske tidlig forstår vi er det faren har rett: Trollene er ikke fantasi. Og det er Tora som blir nøkkelen til å avverge ødeleggelsen av vår hovedstad.
Filmen er altså ikke negativ til tro i utgangspunktet. Og filmen er blant de sjeldenhetene ved at vi faktisk hører noen be Fadervår, og hvor statsministeren uttaler – riktignok svært nølende: «Gud signe … vårt dyre fedreland!» Men det er bakteppet for dette som gjør det interessant.
Troll og nye baktepper
I filmen Troll gjenkjenner vi mye fra folkeeventyrene, samtidig som nye kulturelle elementer blir del av fortellingens bakteppe. Ett element er naturen og menneskenes hensynsløse behandling av den. Som i mange nyere katastrofefilmer, ser vi en natur som slår tilbake mot menneskene. Dette er svært gjenkjennelig i forhold til miljøkrisen vi nå opplever.
Et annet interessant grep i filmen er at ikke trollene bare på jakt etter å ødelegge og sluke uskyldige mennesker. De viser seg å være offer for menneskers brutalitet og ondskap. Vi får sympati med trollet når vi oppdager dets historie. Vi forstår sinnet og føler med i sorgen. Dette bryter med de ensidig negative fremstillingene av troll og gjør dem atskillig mer interessante.
Troll og «kristenmannsblod»
Et tredje grep i filmen er å tegne trollets historie. Hva er det som har skjedd med dem? Filmen gjør en genial moderne vri på hvorfor troll reagerer på «kristenmannsblod»: Det er ikke fordi trollet er ondt i seg selv og står Gud imot. Nei, forklaringen på trollets hat er kristningen av Norge, tusen år tilbake i tid. Trollene ble offer for kristendommens brutalitet og undertrykkelse!
Dette motivet med kristendommen som «skurk» er svært gjenkjennelig fra andre fortellinger i samtiden, både på filmlerretet og i lærebøker.
Trollene og de store spørsmålene
Eventyr er mer enn underholdning. Som vi ser kan de bidra til å spre fordommer, som Troll’s forestilling om vår «mørke fortid». Men eventyr kan også være en vei inn i de store spørsmålene. De synes å forutsette at noe er galt med vår verden. Dermed oppfordres vi til å spørre: Hva er gått galt? Finnes det håp for oss i møte dødskreftene?
De møter også lengselen etter å være del av en større fortelling, å bety noe, å gjøre en forskjell. Denne lengselen møter Bibelens store fortelling på en unik måte: Her bekreftes det at våre liv betyr noe, at vi kan gjøre en forskjell og at det finnes et håp både i kampen mot dødskreftene og i møte med døden. Og fremfor alt: At vi er elsket høyere enn vi kan forstå av Skaperen selv.
Artikkelen har vært publisert i avisen Dagen. Gjengitt med tillatelse.