Er det en utfordring at Disneys siste prinsessefilm tar utgangspunkt i gammel, polynesisk mytologi? Den modige, unge tenåringen Vaiana trekker store og små til kinosalen, og møter dem med en fortelling om et folk med en lang og rik historie, et folk som er i ferd med å miste sitt levegrunnlag. Kan Vaiana redde dem?
Den aller første scenen i filmen beskriver polynesernes forklaring på jordens opprinnelse. «I begynnelsen var det bare hav», frem til livsgudinnen Te Fiti reiser seg og skaper verden. En halvgud ved navn Maui stjeler hennes livgivende hjerte, og endrer dermed hennes karakter. Som straff sprer hun nå mørke og død i den paradisiske verden, og det eneste som kan gjenopprette verden er å få tak i hjertet og gi det tilbake.
Vaiana er noe av det fineste Disney har laget. Animasjonen er rett og slett fantastisk, detaljer er finstudert og gjenskapt i bølger og sprakende farger og nydelig kombinert med håndlaget animasjon. Vi får ikke en erstatter for Frosts superhit Let it go, men musikken er fabelaktig.
Myter som formidlere
Amerikanske anmeldere med kristent perspektiv konkluderer ulikt i forhold til det religiøse innholdet i Vaiana. Enkelte er tydelige på at filmen rett og slett bør unngås fordi den viser elementer av polynesisk mytologi. Vi møter blant annet en bestemor som blir reinkarnert som en rokkefisk, og som hjelper Vaiana gjennom vanskelige tider etter sin død. Men C.S. Lewis satte stor pris på myter. Han så dem ikke som trusler for kristen tro, men brukte dem til å formidle kristne temaer, slik vi ser i bl.a. Narnia-bøkene.
Vaiana lærer oss mytologien om en livgivende gudinne, en som skaper og så legger seg til hvile og lar skaperverket greie seg selv. Kristne tror også på en Skaper. Hva sier Bibelen om hvordan jorden ble laget, og hvilket forhold Skaperen nå har til vår verden? Og hvilken forskjell gjør det?
Det er selve havet som kaller den unge prinsesse Vaiana til å gjennomføre redningsoppgaven. Selv tenker hun neppe at hun er en klassisk prinsesse, men hun er høvdingens datter og Disney har gitt henne de samme karakteristikkene som vi har møtt gjennom generasjoner av Disneyprinsesser, helt ned til de morsomme dyrene som fungerer som komiske avbrekk. Ved første øyekast kan det se ut til at filmen presenterer et budskap som har blitt så vanlig: Evangeliet om selvrealisering, følg ditt hjerte uten å la andres forventninger komme i veien og skap din egen mening. Men det er fint å se hvordan Vaiana i stedet viser hva det vil si å følge et kall, og ofrer sin egen trygghet for et høyere mål.
Når havet kaller Vaiana er det vennlig og støttende, ikke krevende og påtrengende. Heltinnen har ikke superkrefter eller spesielle evner, hun er tvert i mot alene, usikker og med liten kunnskap. Men hun er villig til å lytte og lære, til å være vennlig og oppofrende, til å glemme seg selv og risikere alt. Her finner vi gode verdier og nære paralleller til kristen tro: Gud tvinger oss ikke til å ta på oss oppdraget Han gir oss. Men som kristne er vi kalt til å legge bort vårt ego og til å våge å gå på det kallet vi har fått. Gud har lovet å være med oss og gi oss kraften vi trenger, selv om vi fortsatt kan føle oss små og utilstrekkelige og trenger andres hjelp.
Følg kallet
Halvguden Maui er inkarnasjonen av stolthet og selvopptatthet. Han mener at menneskeheten bør takke ham for alt han har oppnådd – solen, tidevannet, himmelen, vinden, alt er hans verk. Han er ikke særlig villig til å hjelpe Vaiana med hennes oppdrag, men ser etter hvert at han behøver henne akkurat slik som hun behøver ham. Uten å røpe hele handlingen, ser vi at Maui ydmyker seg og ber om tilgivelse for sine feil. Et ikke ukjent bibelsk tema det heller!
Det finnes polyteisme og polynesisk mytologi i Vaiana. Men det finnes også sentrale kristne verdier. Det er en historie om at det finnes noe mer i livet, om å høre til, om å følge sitt kall selv om det koster, om å ta vare på jorden vi har fått, om å finne sin identitet. Alt dette er temaer som gir anledning til viktige samtaler og til å dele kristen tro, og i en historie som har fått det fineste innpakningspapir.
Artikkelen har også stått på trykk i avisen Dagen under spalten Kulturnotat.