Olof Edsinger har nylig gitt ut boken Krigene i Det gamle testamentet – Et forsøk på å forstå.

 

Det er få fenomener i religionens verden som fyller oss med slikt ubehag som koblingen mellom religion og vold. I de siste årene er det først og fremst den islamske volden som har fått oppmerksomhet, med selvmordsbombere og terroristangrep midt i våre europeiske storbyer.

Men går vi lenger tilbake i tid, er det et etablert faktum at vold og krig er blitt utkjempet også i kristendommens navn. Det er tilstrekkelig å nevne fenomener som korstogene, inkvisisjonen og tredveårskrigen for å belegge dette.

Og ikke bare det, for når vi leser den delen av Bibelen vi kristne omtaler som «Det gamle testamentet», er det tydelig at det forekommer krig og drap også der.

Dette blir spesielt tydelig i forbindelse med israelittenes inntog i Kanaans land. Da gir Gud folket uttrykkelig beskjed om å utrydde eller fordrive alle de menneskene som allerede var bosatt der.

Motsetninger

Dette kan selvfølgelig vekke en rekke spørsmål hos oss. Noen av disse kommer fra kristendommens kritikere. Den britiske ateisten Richard Dawkins omtaler for eksempel Det gamle testamentets Gud som «en hevnlysten, blodtørstig etnisk renser; kvinnehater, homofob, rasist, barnemorder, folkemorder, sønnemorder; en sykdomsspredende, stormannsgal, sadomasokistisk bølle som lunefullt og illsint slår og hugger mot høyre og venstre».

Annen kritikk er mer nyansert, og selv for den som kaller seg kristen er det åpenbart god grunn til å stille seg spørrende til tekster om krig og drap i Guds navn, for de synes å sette strek over den beskrivelsen av Gud som står i sentrum av Jesu og apostlenes lære.

«Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere», sier Jesus i Bergprekenen. «Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.» Og litt senere: «Elsk deres fiender […] og be for dem som forfølger dere» (Matt 5,39- 44). Er det mulig å få dette til å gå sammen med de tekstene i Det gamle testamentet vi akkurat har henvist til?

Den enkleste løsning på et slikt spørsmål må vel være å svare et rungende «nei!». I mye av den skandinaviske debatten har også dette vært hovedregelen.

Den bestselgende svenske komikeren og forfatteren Jonas Gardell omtaler Det gamle testamentets Gud som «slaktingens gud, tilintetgjørelsens gud og folkemordets gud». I samme bok hevder han at «flere av de gudsbilder som Bibelen gir oss [har] demonisk opprinnelse». For dette fikk han tittelen æresdoktor ved Lunds universitet!

Guds dom

Men det skal ikke mer til enn å lese gjennom Det nye testamentet for å se at denne holdningen ikke er holdbar. Det som der viser seg er nemlig at verken Jesus eller apostlene velger å ta et oppgjør med disse tekstene i Det gamle testamentet. I stedet skjer det motsatte: Gang på gang taler de om den jødiske Bibelen som inspirert av Gud, og som «nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd» (2 Tim 3,16).

Der hører også med til saken at et av de viktige temaene når det gjelder Det gamle testamentets tekster om krig og død, nemlig det om Guds dom, står akkurat like sentralt i Jesu undervisning som i Det gamle testamentet.

I snitt handler hvert tjuefemte vers i Det nye testamentet om dommen og Jesu gjenkomst, og når Jesus en dag kommer tilbake, får vi vite at han skal stå fram som «Rytteren på den hvite hesten» – altså som en krigerkonge fra hvis munn «går et skarpt sverd; med det skal han slå folkene» (Åp 19,15).

Det gamle og nye testamentes beretninger om krig i Guds navn taler dermed både om kontinuitet og diskontinuitet. Kontinuiteten handler om at Gud gjennom hele sitt ord lar seg beskrive som «Hærskarenes Gud» – den Gud som ligger i strid med denne verdens synd og ondskap.

 

Se også videoer og samtaleguide til boken «Krigene i Det gamle testamentet – et forsøk på å forstå»

 

Diskontinuiteten handler om at ulike deler av Bibelen får sitt preg både av den pakten som gjelder mellom Gud og dem som handler, og den fasen av Guds frelsesplan som de omtalte befinner seg i.

La meg si noen ord om det senere. Hvis vi begynner med de ulike paktene, så skiller flere ulike forutsetninger den pakten Gud inngikk med israelittene på Sinai fra den han har inngått i og med Jesu død og oppstandelse for vår skyld.

Sinaipakten bygger på et politisk teokrati der Gud velger ut et etnisk gudsfolk som han gir et land med geografiske grenser – noe som i sin tur også gir dem fysiske fiender. Jesuspakten, derimot, handler om et åndelig rike dit mennesker fra alle folk og stammer blir innbudt, og der det aldri kan være snakk om noen krig med andre mennesker, men derimot mot «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12).

Når det gjelder ulike faser i Guds frelsesplan, er det bare i en relativt kort tid israelittene var kalt til å kjempe såkalt utrydningskrig mot befolkningen i Kanaan. Nærmere bestemt på slutten av Moses’ liv og store deler av Josvas levetid.

Den viktigste motivasjonen til dette var den usedvanlig mørke religionspraksisen som preget disse menneskene, med utbredt bruk av alt fra incest til spiritisme og menneskeoffer.

I dette kan vi også se en avgjørende motivasjon til hvorfor krigene i Det gamle testamentet ikke skal betraktes som en oppfordring til senere generasjoner jøder og kristne til å gjenta det som skjedde på Moses’ og Josvas tid.

Utrydningskrigene vendte seg jo mot spesielle folk som i en spesifikk historisk situasjon hadde gjort seg skyldige til flere spesifikke synder. Fra et bibelsk perspektiv var det altså aldri snakk om at uskyldige mennesker ble rammet.

Gud er Gud

I kontrast til dette kan en liten sammenligning med muslimsk jihad være på sin plass. Til saken hører nemlig at det i Koranen overhodet ikke finnes slike begrensninger som kjennetegner Det gamle testamentet.

Vår tids islamistiske verden henter helt enkelt sin inspirasjon fra korantekster som omtaler hele den ikke-muslimske verden som «krigens hus», og som ikke begrenser jihad med tanke på tid eller sted. «Drep avgudsdyrkerne, hvor enn dere treffer på dem» (Sure 9:5)

Det gamle testamentets tekster om krig og drap kommer nok alltid til å være vanskelige å svelge. Som kristen er jeg svært takknemlig for at jeg får tilhøre den pakten som kan se tilbake på disse hendelsene som historie, og ikke som et ideal jeg selv skal forsøke å ta etter.

Men dermed er det ikke sagt at vi som kristne skal unnskylde disse bibeltekstene. De fyller en viktig funksjon ved at de så tydelig poengterer syndens alvor. De oppfordrer oss også til å la Gud være Gud – selv i situasjoner der han virkelig utfordrer oss.

Hvordan vi enn vrir og vender på det, står apostelens ord fast: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd» (2 Tim 3,16).

 

Kronikken har også vært publisert i avisen Dagen

Relaterte artikler