Hans Nielsen Hauge og det daglige brød
Av Bjørn Are Davidsen
Vi overfører artikler fra det nå nedlagte nettstedet Kulturvinduet, og trekker frem saker som fortsatt er aktuelle eller klassiske. Denne saken ble publisert i 2005, men var første gang på trykk i 1996.
At kristne som på en avgjørende måte har vært drevet av Den hellige ånd også har vært inspirert til praktisk arbeid – til og med arbeid som ikke alltid har hatt høy prestisje i denne verdens øyne – er nok ikke så tilfeldig.
Mange begynner å få med seg at det er 200 år siden Hans Nielsen Hauge møtte Ånden på et jorde i Østfold. Men det fulle resultatet av dette er det kanskje færre som har sett. I en kristen sammenheng er det fristende å fokusere på Hauges brennende tro og evne til å male Jesus for alle han møtte. Enkelte blir til og med så ivrige at de hevder at kristendommen egentlig ikke ble innført i Norge før Hauge. Men selv om hans sosiale innsats i en nødstid med krig og britisk handelsblokade selvsagt nevnes positivt, kommer den litt i skyggen. For med tanke på at Hauges liv ble formet av et helt spesielt møte med Gud, opplever mange at det er mest riktig å snakke om hva Den hellige ånd ga ham kraft til: å forkynne lov og evangelium til menneskers frelse.
Jordens salt?
Men tror vi at dette er hele resultatet kan vi stå i fare for å begrense Gud. For meg er det stadig blitt vanskeligere ikke å se et vitnesbyrd om Guds kraft også i Hauges utrolige innsats for å starte forretninger og hjelpe folk inn i selvstendig arbeid. Han ga til og med som den første i landet alderspensjon for sine medarbeidere, som et klart uttrykk for Bibelens oppfordring til praktisk nestekjærlighet. Hauge var til og med så anerkjent at han i nødsåret 1809 p.g.a. sin spesielle innsikt i saltutvinning ble midlertidig løslatt fra fengslet av den norske Regjeringskommisjonen for å bygge opp saltkokerier – på offentlig regning. Med stor fare for å trekke bildet for langt har jeg undret meg over om det var helt tilfeldig at det var nettopp dette han ble bedt om å gjøre. For få ting var mer passende for en mann som så dypt ønsket å være jordens salt.
Uansett er det lett å undervurdere forretningssiden av Hauges liv. Hvis vi vi virkelig tror han møtte Gud og ble fylt av Den hellige ånd på en spesiell – la oss rett og slett si på en overnaturlig måte – en vårdag i 1796, er det ikke da litt vesentlig å se på hva han brant for etterpå?
Arbeid og nøysomhet
Og det er ikke så rent lite av et vitnesbyrd om Guds totale omsorg at Hauge både jobbet så hardt med å vise at Jesus var veien til Gud – og med å hjelpe mennesker til godt, hederlig og nyskapende arbeid. Hauge hadde faktisk en usedvanlig økonomisk foretagsevne. Ørkesløshet regnet han som en synd kristne virkelig skulle sky. Alle som har sett filmen om Hauge husker hvordan han ikke en gang kunne la være å arbeide mens han vandret fra sted til sted, og faktisk alltid hadde strikketøyet i hånden. Han tok heller ikke imot penger for å forkynne, men deltok i gårdsarbeid sammen med dem han bodde hos. Innen tre år etter sitt livsforvandlende møte med Ånden kjøpte en venn på råd fra Hauge et boktrykkeri i Kristiansand og andre startet papirfabrikk. Selv tok han handelsborgerskap i Bergen i 1801 og drev handel på Nordland. Målet var å sikre økonomisk grunnlag for sin virksomhet, der overskuddet var ment for nye industrier.
Hauge hadde en klar holdning til rikdom og fattigdom. Det er lett å reagere når vi ser at han faktisk mente at Guds velsignelse blant annet viste seg i rikdom. «Fleere Steder læser vi, at Rigdom er god for dem, som bruger den vel. Og Bibelen viser, at nogle Rige var Guds velbehagelige» («Norges kirkehistorie i det 19. århundre», Einar Molland, s. 61). Og selv om Hauge kanskje undervurderte fattigdomsidealet man også kan finne i Bibelen, var hans mål å hjelpe fattige og nødlidende til bedre kår ved egeninnsats, og dermed til en annen sosial stilling. Økonomisk foretagsomhet ble dermed en del av Hauges syn på hva gudsdyrkelse handlet om. Dette er ikke så rent lite tankevekkende når vi i dag kan møte enkelte som angriper kristendom fordi den skal være så himmelvendt, og får fattige passivt til å tåle undertrykkelse mens de venter på bedre kår i himmelen. For Hauge var slike tanker vederstyggelige.
Det hele gikk så langt at han begrunnet dette med hva enkelte har sett på som en «eiendommelig bruk av bibelsteder» (Molland s. 62) når han sier at «Jeg troede og ved meere Industrie- og Fabrik-Anlæg m.m. at lyse for Menneskene ved gode Gjerninger, Math. 5,16 som ogsaa derved at fortjene, for heller at have at give end blive nødt til at modtage, Ap. G. 20,35» (Molland s. 62).
For mange forkynnere må det være et ikke så rent lite tankekors at Hauge i en tid der nøden og fattigdommen kanskje var større enn noengang i Norge, rett og slett nektet å ta seg betalt for sin forkynnelse. Hauge avslo det når venner ville samle inn penger og det lengste han strakk seg var til å ta i mot mat når folk ikke ville ha penger av ham. Det var handelen som skulle skaffe ham penger.
Det er kanskje ikke helt tilfeldig at en annen av de store predikanter vi kjenner, en jøde ved navn Paulus, også brødfødde seg ved sitt arbeid, som teltmaker. Og interessant nok finner man i tidlige kristne skrifter en beskrivelse av hva som kjennetegner sanne forkynnere – der vekten legges på at de ikke tar seg betalt.
Ånden virker ikke bare i det åndelige regiment
Læren om de to regimenter er nyttig for å forstå den kristnes rolle som del av en kirke, og som del av et samfunn. Det må likevel være en aldri så liten gåte hvis dete blir tolket slik at Gud overhodet ikke kan virke eller inspirere oss til innsats også i det verdslige regiment. Hvis kristendom, Bibelen og Guds Hellige Ånd handler om hele livet, bør vi faktisk forvente at den både taler til og gir kraft til hele livet. Som forretningsliv, handel og daglig arbeid. Ber vi Gud om å gi oss vårt daglige brød, handler dette også om at vi skal få kraft til å gjøre det arbeid som er nødvendig for å erhverve oss dette daglige brød. Slitne studenter, lønnsmottakere og bedrifteiere skal la seg inspirere av Guds kraft til fornyet innsats. For meg er det ikke tilfeldig at Hauge faktisk møtte Ånden på arbeidet.
PC’ er og pes
Skal vi ha noe som helst håp om en ny reformasjon er vi avhengige av Ånd og kraft, for hele livet. Ser vi på trosforkynnerne, som kanskje mer enn noen har vært opptatt av nettopp Guds kraft og løfter i Bibelen, er det interessant at så mange i jappetiden på 80-tallet syntes å ha to hovedinteresser. Å forkynne Ånden – og drive sitt lille PC-firma. Dessverre så vi at det siste kanskje skjedde mer med tro på seier, enn på arbeidsmoral og nøysomhet. Det var ikke så rent lite tragisk at fremtredende predikanter ble grepet i fusk og gjort til narr i datapressen fordi de ikke klarte å holde hva de hadde lovet i forretningslivet. Det ble mer pes enn PC, og mange så på forretningenes konkurs som utrykk for lettvint omgang med både tro og kapital. Noe av det Hauge kan lære oss er at hvis vi skal drive handel må dette skje ved bønn og hardt arbeid – og klare etiske linjer. Ordholdenhet er en kristen dyd som det er vanskelig å komme unna at også gjelder i forretningslivet.
Ånd og arbeid henger sammen
Går vi til Det nye testamentet ser vi klart at det skillet vi så lett innfører mellom ånd og arbeid er et kunstig skille. Det kan være mange årsaker til at vi kanskje ikke vil ta inn over oss alt som Hans Nielsen Hauge stod for. Men det kan da være et tankekors å se hva apostlene la vekt på da de skulle sikre at utdelingen av mat til de fattige gikk ordentlig for seg.
«Brødre velg nå ut blant dere sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom, dem vil vi sette til denne oppgaven» (Apgj 6,3). Kritieriene var ikke om man var flink til å regne ut hvordan fordelingen nå skulle være, eller god til å bære fat. Nei. man valgte ut folk som «Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd» (v. 5) som det straks berettes om at «var fylt av nåde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket» (v. 8). Folk «kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som hans ord var båret av» (v. 10).
Det er kanskje tilfeldig at den første martyr var ansvarlig for utdelingen av mat hos de første kristne. Men at kristne som på en avgjørende måte har vært drevet av Den hellige ånd også har vært inspirert til praktisk arbeid – til og med arbeid som ikke alltid har hatt høy prestisje i denne verdens øyne – er nok ikke så tilfeldig.
Av Bjørn Are Davidsen, april 1996