SAMTALEGUIDE: Spørsmål til samtale om den spennende filmen «Captain Phillips».
Stikkord: heroisme, mot, fare, barmhjertighet
Fakta:
Tittel: Captain Phillips
Regissør: Paul Greengrass
Manus: Billy Ray
Medvirkende: Tom Hanks, Barkhad Abdiraham, Catherine Keener
Distibutør: United International Pictures
Aldersgrense: 15 år
Trailer:
Advarsel: Avslører deler av handlingen i filmen.
Richard Phillips (Tom Hanks) er kaptein på et amerikansk lasteskip og har fått i oppdrag å levere Maersk Alabama og dets last fra Salalah i Oman, til Mombasa, Kenya. Det innebærer seiling forbi Afrikas Horn og passering gjennom somaliske farvann – områder kjent for å kry av pirater. Pillips og mannskapet hans er ubevæpnet, men trent og drillet med tanke på piratangrep. Det er likevel ingenting som helt kan forberede dem på øyeblikket, da de 230 kilometer fra den somaliske kysten, oppdager at radaren viser to fryktede småbåter som nærmer seg skipet.
Snart er kaptein Muse (Barkhad Abdi) og hans gjeng banditter om bord. Mannskapet på Maersk Alabama løper så raskt de kan for å ta tilflukt i maskinrommet, mens Phillips befinner seg i en anspent situasjon med Muse som er fast bestemt på å sikre seg sin plyndring. Katt-og-mus-leken når et klimaks da Phillips blir tatt som gissel om bord i en klaustrofobisk livbåt på vei mot Somalia. Når nyhetene om hans desperate situasjon når Det Hvite Hus, viser det seg at begge kapteinene må kjempe mer enn de hadde sett for seg.
Se på meg!
Et av de definerende øyeblikkene i Captain Phillips kommer kort tid etter at de somaliske piratene har bordet Alabama. Muse, den hensynsløse piratlederen, stirrer rett inn i øynene til kaptein Phillips og kommanderer ham: «Se på meg. Se på meg. Jeg er kapteinen nå.» Slik begynner den psykologiske kampen om makt som driver filmen mot sin dramatiske konklusjon.
Dette øyeblikket hinter om at kampen mellom de to kapteinene dypest sett er en konkurranse mellom to former for lederskap. For manusforfatter Billy Ray handlet historien «alltid om lederskap. Det handlet alltid om hva det virkelig er å være kaptein.» Han utdyper:
«På den ene siden har man kaptein Phillips, som er denne helt upretensiøse… fyren som bare går på jobb om morgenen…Han blir ført av disse vindene han ikke kan forandre, som har å gjøre med de politiske kreftene i verden og farene i farvannene han seiler gjennom,…og hans ønske om bare å gjøre jobben og komme seg hjem. Nå blir han konfrontert med denne veldig virkelige, skremmende trusselen om vold. Hva vil presset gjøre med ham?…På samme tid har du på den andre siden, denne veldig viktige bi-karakteren i Muse, som er piratleder og også kommer fra en veldig spesifikk økonomisk bakgrunn, som også har presset til sjefer og tidstabeller og trusler sitt liv. Hva gjør det med ham? Det er hva filmen handler om for meg.»
Det er mye som skiller de to kapteinene, men vil filmen avdekke noe som forener dem?
Hollywood heroisme
Phillips er ingen glatt action-helt. Han er faktisk middelaldrende, bruker briller og har litt mage. Rollen blir spilt av den beste hvermanns-skuespilleren, Tom Hanks, enda et signal til seerne om at dette er en vanlig amerikansk mann. Han er en av oss, og aldri større enn selve livet. Selv når Philips triumferer i møte dramatisk motgang, viser det seg at hans største fordeler er fatningen, stoisismen og vanlig anstendighet. Phillips er en hverdagshelt, og vi heier taktfast på ham fra øyeblikket filmen begynner til siste bilde.
Dramaet har kanskje en jordnær følelse takket være den sanne historien den er basert på, men for mange anmeldere er det bare enda en tradisjonell dose med Hollywood heroisme. Geoffrey MacNab i The Independent skriver: «Selv etter all den frenetiske kameraføringen, ender dette opp som enda en historie om en heltemodig amerikaner som blir holdt fanget av fiendtlige «andre», med forhistorier som filmskaperne er lite interesserte i å utforske.»
De «fiendtlige andre» han referer til er Muse sin gjeng med somaliske pirater, og det hintes til forhistorien deres i begynnelsen av filmen. Motivert av fattigdommen og lovløsheten i landet sitt, de voldelige kravene til «sjefene», grådigheten deres og initiativrike holdninger, trekker de mot sjøen på leit etter, ikke bare tusenvis, men millioner av dollar.
Tar styringen
Ved filmens begynnelse ser vi en lokal krigsherre som ankommer en en somalisk landsby for å rekruttere potensielle pirater blant landsbyguttene. Blant dem er Muse, som umiddelbart ser at han ikke har noe valg: bedre å være ivrig og villig heller enn å bli tvunget. Han stiller seg fram, modig og fryktløs og blir valgt som leder. Kallenavnet hans er «Skinny», men, som han minner alle om, han er ingen feiging.
Utstyrt med automatvåpen og en nedslitt motorbåt, blir Muse bedt om å velge sitt eget mannskap. Han vil gjerne ha en kraftkar som nestkommanderende, så valget faller på muskelbunten Najee (Faysal Ahmed). Han velger også den nervøse navigatøren Elmi (Mahat M. Ali), og forbarmer seg over den heller spake ungdommen Bilal (Barkhad Abdirahman). Det oppstår snart spenninger innad i gruppen om bord i båten, og det eskalerer om bord i Alabama og senere i livbåten; dess mer klaustrofobisk settingen er, dess høyere blir presset. Og der Bilal noen ganger er sympatisk mot Phillips og mannskapet hans, er Najee varm i toppen og rask på avtrekkeren. Flere ganger proklamerer han høylydt at «om han rører seg igjen, skyt ham.» Han har ingen tålmodighet med tilbud om forhandlinger og ingen tid for lek.
Muse selv er en interessant kombinasjon Bilal og Najee sin tilnærming. Han er konstant opptatt av igjen og igjen å hevde sin autoritet, og sier til Phillips, «Jeg er kaptein. Hvem tror du at du er?» og «Tror du at du har noen makt her?» Han hater å bli sett ned på og gir en aggresiv påminnelse til enhver som måtte stille spørsmål ved det han gjør: «Jeg vet hva jeg gjør.» Han er kanskje ikke så voldsom som Najee, men livet i Somalia har lært begge samme lekse: «Du må være sterk for å få det du vil ha.»
Likevel virker det ekte hver gang han forteller Phillips: «Ansiktet ditt ser skremt ut, men alt kommer til å bli OK. Jeg kommer ikke til å gjøre deg vondt.» Alt han vil ha er spenningen ved jakten fulgt av lettvint økonomisk gevinst. Ingen trenger å bli skadet. Etter hvert som ting utvikler seg, viser det seg likevel at det ikke er så lett.
Senere, da Phillips blir tatt som gissel i livbåten, prøver han å utnytte Muse sin barmhjertige side og ber: «Det må være noe annet i livet enn å være en fisker og kidnappe folk.» Muse kan bare svare: «Kanskje i Amerika.» Likevel forsikrer Phillips ham frimodig: «Du er ikke bare en fisker.» Ved å gjøre dette appellerer han til Muse sitt dypeste behov: anerkjennelse og respekt.
Sjel til sjel
Hvis Muse sin lederskapsstil blir definert av øyeblikket han kommanderer Phillips: «Se på meg», blir Phillips sin egen lederskapsstil definert i en markant annerledes scene.
Bilal går barføt – noe som understreker hans fattigdom og sårbarhet – og kutter fotsålen på noe glass mannskapet har knust. Muse er lite villig til å la oppdraget bli forstyrret av skaden, men Bilal mister mye blod. Phillips prøver å bruke dette taktisk for å hale ut tiden, ved å overtale Muse om å finne førstehjelpsutstyr. Han virker likevel oppriktig bekymret over den unge guttens tilstand. Senere, i et ømt øyeblikk, tilbyr han seg å rense og se til kuttet. Sittende i den trange livbåten, begynner han å rense såret og bandasjere det.
Den virkelige kaptein Phillips konstaterer at dette aspektet ved historien er oppdiktet. Så hvorfor har manusforfatteren tatt det med, og hvilken effekt håpte han å oppnå? Kanskje den rike metaforiske betydningen av øyeblikket kan gi oss noen svar.
Phillips sin handling ligner på den kjente bibelske fortellingen, der Jesus bøyer seg ned for å vaske disiplenes føtter:
«Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet…Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: ‘Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.’» (Joh 13,1-5,12-15).
Jesus sine handlinger er motivert av kjærlighet til de med mindre makt enn ham. Han kjenner sin egen autoritetsposisjon, men velger å ydmyke seg selv og tjene andre. Han er også klar på at handlingene hans skal være eksempler for hans etterfølgere. Phillips ser også ut til å ha medfølelse for Bilal, og anerkjenner at de deler en felles menneskelighet. Han vil lede ved eksempel, og vise piratene at det finnes en annen måte å leve på. Mens de kidnapper, truer og plyndrer, spør Phillips vantro: «Er dette måten dere løser problemene deres på?» Han er forkjemper for en mer fredfull form for lederskap basert på anstendighet og sømmelighet.
Forsøkene hans blir likevel avvist, og det er til slutt ingen sjanse for at Phillips og Muse vil forstå hverandre. De kommer fra helt forskjellige verdener, og et bakteppe av gjensidig mistenksomhet hindrer dem fra å finne tonen. Det viser seg også da Phillips prøver å bandasjere kuttet til Bilal, og han tar fram en kniv for å kutte stoffet. Najee stormer fram for å ta den fra ham: han antar Phillips har skumle hensikter. Fiendskapet deres mot ham er ustoppelig, og kanskje er det forståelig nok.
I alle sine forsøk på å finne glimt av menneskelighet, eller til og gudommelighet, i historien om det kaprede skipet, er Captain Phillips og dens karakterer til sist offer for større politiske og økonomiske krefter. Peter Bradshaw konkluderer: «Amerika er under angrep og Amerika slår tilbake, men mot en ny fiende: globalisering og fattigdom fører til disse angrepene, og alt sivil skipsnæring kan gjøre er å vente på neste overfall.
SPØRSMÅL TIL SAMTALE
For flere spørsmål se «Damaris Film Blog discussion guide» (på engelsk).
«The godly people in the land are my true heroes!» (Psalm 16,3)
I hvilken grad følger filmen en tradisjonell Hollywood-forståelse av heroisme? Er kaptein Phillips en helt etter ditt syn? Hvorfor? Hvorfor ikke? Hvordan definerer gjerne folk i ditt miljø ordet «helt»? På hvilke måter – om noen – kan disse definisjonene skille seg fra svarene til de som har en religiøs tro?
Hvordan presenterer filmen forholdet mellom globale konflikter og individuelle kamper? Når du tenker på de siste scenene, syns du filmen vekker frykt angående dagens globale forhold, eller promoterer den kraften i forhandlinger og forsvar? Hvorfor er mennesker så påvirkelige for paranoia om fremtiden? Hvorfor trenger vi håp, og hvor kan vi leter for å finne det?
Hvordan beskriver Bibelen lederskap? (Les gjerne Matt 20, 25-28). På hvilken måte er dette annerledes enn de modellene for lederskap vi ser i vårt samfunn?
Hva tenker du om måten lederskap framstilles i Bibelen, syns du det virker som en bra måte å lede på? Hvorfor? Hvorfor ikke?
Av Rachel Helen Smith, Damaris England
Oversatt og bearbeidet av Eivind Bø, redaktør for Snakkomtro.no