Hva gjør Dan Brown til den mestselgende forfatteren i verden, etter J.K. Rowling?
Ærlig talt holder jo ikke skrivingen til Brown akkurat høy standard (faktisk er nok det en fordel for ham – mange lesere foretrekker lett underholdningslektyre fremfor sofistikert, intellektuell litteratur). Men Da Vinci-koden har i særdeleshet vist seg å hekte selv den mest tilbakeholdne leser. Jeg tror det er tre nøkkelmoment til hvorfor Dan Brown engasjerer lesere så sterkt.
For det første er Brown en utmerket forteller. Selv om han ofte stanser opp ved noen intrikate diskusjoner eller refleksjoner, evner han å la historien bevege seg i et forrykende tempo. Alle de fire bøkene hans så langt (Digital Fortress (1999), Angels and Demons (2000), Deception Point (2001) og Da Vinci-koden (2003)) foregår innenfor en kort tidsramme – rundt 24 timer – og er spekket med hendelser. Skjulte operasjoner og høyteknologiske dippedutter gir en James Bond-faktor til historiene. Brown elsker vrier og vendinger, overraskelser og dekkoperasjoner. Han er flink til å bygge opp engasjement, spenning og intriger, og korte kapitler som slutter på det mest dramatiske gjør at leseren bare må lese litt lenger. En kan si mye om Brown som forfatter, men han er briljant i å få deg til å ville vite hva som skjer videre.
Det virker som om alle Browns bøker er skrevet med en filmversjon i tankene. Den første av disse, Ron Howards film Da Vinci-koden, filmatiserer boken på en utmerket måte. Den har generelt et bra tempo, selv om diskusjonene om den hellige gralen underveis har en tendens til å ødelegge intensiteten. Mangel på intensitet er også, som i boken, et problem mot slutten av historien. Sir Leigh Teabing blir arrestert og da er det ikke lenger noe som kan skape spenning.
Regissøren gjør et forsøk på å veie opp med noe spenning i scenene som foregår ved Rosslyn Chapel, ved å la en gruppe veldig alvorlige mennesker dukke opp mens Robert Langdon (Tom Hanks) og Sophie Neveu (Audrey Tautou) er inne i krypten. Men dette er ikke særlig effektivt, og Howard blir egentlig litt hemmet av å måtte være tro mot Browns lite fargerike konklusjon. Sluttscenene i Paris der Langdon skal legge brikkene på plass er et like stort antiklimaks som i boken. Men sett bort fra dette gjør boken seg akkurat like godt på lerretet som man skulle forvente, og besetningen kunne neppe passet bedre i rollene (faktisk hadde Dan Brown Jean Reno i tankene da han skapte Bezu Faches karakter).
Gåte-variasjoner
Det andre intrigedannende momentet er Browns utpregede bruk av koder, oppgaver, anagrammer og gåter. Digital Fortress setter på mange måter mønsteret for Browns videre arbeid, ikke minst ved bokens fokus på kryptografi – kunsten å skape og løse kryptert stoff og koder. Folk elsker å gruble (se bare på den enorme suksessen med Su Doku), så når Brown lar gåtene henge like foran øynene til leseren i kapittel etter kapittel klarer vi ikke å ignorere dem.
Kanskje kan en si at Brown ikke alltid er like rettferdig mot leseren. Det er greit nok å la Jacques Sauniére skrible «so dark the con of man» på gulvet i Louvre, men maleriet han hinter til er vanligvis kjent som «The Virgin of the Rocks», ikke «Madonna of the Rocks». Men det går greit – dette er gøy! Bøkene Angels and Demons og Da Vinci-koden legger spenningen rundt eldgamle symboler til i blandingen, slik at vi nå kan leke oss med å dekode symbolene så vel som gåtene i seg selv.
Gåteaspektet ved Da Vinci-koden fungerer naturligvis mye bedre i boken enn på skjermen. På film blir det rett og slett ikke tid til å la publikum forsøke å finne noen av sporene selv. Interessant nok ser man enda tydeligere på filmen enn i boken at kvinnen Sophie kun blir en bifigur, til tross for filmens angivelige flagging av det feminine prinsippet. Ikke bare fordi Hanks fullstendig dominerer lerretet i alle hans scener, med unntak der Ian McKellen er med, men rett og slett fordi det er Langdons ekspertise og innsikt som til syvende og sist løser de fleste gåtene og til slutt nøster opp hele koden.
Spinning the truth
Det tredje – og kanskje det viktigste punktet – Dan Browns romaner dreier seg om konspirasjonsteorier. Publikum liker gjerne gåter, men er stadig mer hektet på konspirasjonsteorier. Fra president Kennedys drapsmann til utenomjordiske bortføringer, vi er mer og mer mistenksomme og undres om sannheten blir holdt fra oss. Brown vet dette meget vel, og å lage konspirasjonsteorier til det sentrale elementet i alle sine historier er kanskje det smarteste trekket han har gjort.
Det er verd å tenke over hvorfor konspirasjonsteorier har blitt så mainstream. Vi har sett en ekstraordinær endring i holdninger til slike ting de siste årene. En gang, for ikke så lenge siden, var konspirasjonsteorier forbeholdt noen få, småsprø individer, og ble ikke tatt seriøst av intelligente mennesker. Nå har de fått respekt. Det er ikke så vanskelig å se hvorfor. På det mest åpenbare nivået har de siste tiårene gitt oss en lang rekke politiske skandaler og dekkhistorie. Det startet kanskje med Watergate, som rystet ved vår tillit til politikere. Nå, etter å ha mislykket i å finne masseødeleggelsesvåpen i Irak, har vi nådd et nivå med grunnleggende mistillit til politikk i det hele.
Vi har blir vant til ministre som lyver med glatt ansikt i møte med anklager, for så å bli tvunget til å innrømme skyld på et senere tidspunkt. Det er ikke til å undres over at når staten forteller oss at MMR-vaksinen er trygg, er det mange mennesker som ikke tror dem – selv når solid, vitenskapelig bevis blir presentert. I en konspirasjonsverden tror vi ikke lengre på eksperter, selv ikke vitenskapelige sådan. Takket være media, vet vi – eller tror vi vet – akkurat hvor mye makt stater har, slik at vi mistenker såkalte uavhengige eksperter for å fabrikere data eller misrepresentere konklusjoner for å kunne holde seg inne med autoritetene.
Men det finnes en mer fundamental årsak, selv om den henger sammen med den forrige. Mens vi ikke har behøvd å bli instruert i å være skeptiske til hva politikere sier, har det foregått et mektig skifte i livssyn på samme tid. Vestlig kultur har beveget seg vekk fra det modernistiske livssynet som verdsetter menneskelig fornuft og objektiv sannhet svært høyt.
Modernismen insisterte på at vi kunne vite hva som var sant ved å benytte de riktige prosessene: logiske argumenter og empirisk vitenskap. Dersom ideene gav mening, og bevisene fantes, da kunne vi være sikre på at det vi hørte var virkelig sant. Men skiftet til postmodernisme har brakt med seg en skeptisisme som har dype røtter. Det stilte spørsmål ved hvor pålitelig menneskelig fornuft kan være, og påpekte at måten vi presenterer logiske argumenter på og måten vi tolker våre empiriske data på avhenger av hva vi alt trodde og var forpliktet på. Alle tolker alt ulikt, så objektivitet er umulig. Det er et kort steg til å si at det ikke finnes sannhet. Lyotards kjente beskrivelse av det postmoderne som «utroskap mot metanarrativene» – en mistro til alle overbyggende forklaringene for hvordan ting er.
Omtrent på samme tiden argumenterte Jacques Derrida for at kommunikasjon handler om maktspill. Han stod for en tilnærming til litteratur som er kjent som dekonstruksjon, som fremhevet motsigelser og spenninger i en tekst for å frata den makt. Disse mennenes og andres tanker har funnet veien inn i populærkulturen, og som et resultat har vi blitt dypt mistenksomme. Jo mer autoritær en stemme er, eller jo hardere en beskyldning blir benektet, jo mer konkluderer vi med at vi ikke kan tro det vi hører. Vi har begynt å anta at alt noen sier først og fremst er motivert av egoisme og bør tas med langt mer enn en klype salt.
Det er inn i dette mistenksomme klimaet Dan Brown har lansert sine bøker. Ikke rart de har solgt så godt: De serverer perfekt til vår tidsånd. I Digital Fortress og Deception Point er settingen den ultrahemmelige verdenen til den amerikanske etterretningstjenesten – the National Security Agency (NSA) og, mest hemmelig av alle, the National Reconnaissance Office (NRO). Det er en verden som er langt fra de fleste av oss, men som vi likevel er dypt mistenksomme til, med en følelse av at organisasjoner som disse har ufattelig makt over politiske hendelser uten å måtte svare for den demokratiske prosessen. Angels and Demons og Da Vinci-koden er plassert i en verden som på sett og vis er nærmere hjemme.
Mens det indre livet i Vatikanet kan være like fjernt som NSA, er ikke den romersk-katolske kirken som sådan det. Det er en etablert enhet i våre samfunn, og dersom det finnes et nett av hemmeligheter, må det nødvendigvis rekke helt inn i våre små verdener.
I Da Vinci-koden utnytter Dan Brown noen ideer som har eksistert i en del tid. Mest kjent er The Templar Revelation av Lynn Picknett og Clive Prince (se etter deres opptreden i filmen der de sitter på bussen like bak Hanks og Tautou) og Holy Blood, Holy Grail av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln. Ideene i disse bøkene engasjerer stadig konspirasjonsteoretikere, til tross for at de er avslørt som bløff eller fullstendige feiltolkninger av historiske bevis. Det ubehagelig pinlige ved konspirasjonsteorier er at det er umulig å bevise at de er falske, siden hver eneste bit av motstridende bevis blir avfeid som en del av konspirasjonen. Så når kristne (over hele fjøla, ikke bare evangelikale og fundamentalister) påpeker at Leigh Teabing tar feil i å påstå at «mer enn åtti evangelier ble vurdert for Det nye testamentet, men bare relativt få ble valgt ut – Matteus, Markus, Lukas og Johannes blant dem» (s 313/s 232),2 kan det avfeies med å hevde at kristne bare bruker den versjonen av historien som kirken ønsker at vi skal tro. Hvordan kan man debattere sannferdigheten i ideene i konspirasjonsteorier når alle bevis mot den blir forvandlet til bevis for den, og når hver eneste benektelse av teoriens beskyldninger blir oppfattet som innrømmelse av skyld?
Ron Howard fjerner noe av skarpheten av enkelte av konspirasjonselementene i filmen. Heller enn å portrettere den konservative, katolske gruppen Opus Dei som en helhet bestående av fanatikere som ikke vil stanse for noe for å kunne ødelegge bevis for Jesu´blodlinje, setter filmen bare biskop Aringarosa (Alfred Molina) og hans blindt etterfølgende disippel Silas (Paul Bettany) i dette lyset. Biskopen er medlem i et hemmelig «skyggeråd», som handler utenfor pavens eller Vatikanets viten. Og heller enn å få Langdon og Teabing til å være enige om en (helt ærlig uberettiget og til og med bisarr) lesing av tidlig kirkehistorie, får Howard Langdon til å argumentere for en historisk ortodoks forståelse – eller i det minste foreslå at et slikt syn er sannsynlig.
Da Vinci-konspirasjonen
Mens vi diskuterer alternative lesinger av historien, har vi kanskje alle svelget en annen konspirasjon med søkk og snøre. Er det ikke rimelig mistenkelig at Michael Baigent og Richard Leigh saksøkte Dan Brown og hans forlegger for å ha plagiert deres bok, selv om begge bøkene blir utgitt av samme forlag i USA? Og at Brown benektet at boken hadde påvirket ham svært mye, til tross for det faktum at Leigh Teabings navn stammer fra deres etternavn (Teabing er et anagram for Baigent)? Tjente ikke rettssaken først og fremst til å skape en massiv publisitet for både Da Vinci-koden og Holy Blood, Holy Grail like før filmen skulle ha premiere? Hvorfor fortsetter Brown å referere til Leonardo Da Vinci som «Da Vinci» når alle kunsthistorikere (som hans kone kunne fortalt ham) refererer til ham som Leonardo, siden Da Vinci kun betyr at han kommer fra Vinci? Hvorfor sendte forlaget ut 10.000 forhåudseksemplarer av Da Vinci-koden? Hvorfor promoterer Sony filmen så kraftig? Hvorfor er Lynn Picknett og Clive Prince på bussen?
Foregår det mer enn det øyet fanger opp? Kan det være at Dan Brown har blitt valgt ut fra en uklar posisjon som engelsklærer og gryende romanforfatter i New England av et hemmelig samfunn som har gjort ham til sin talsmann? Med hans interesse for konspirasjonsteorier som et nyttig røykteppe ville han være i stand til å skrive en bok som kunne gå under publikums kritiske radar og overtale dem til å tro på dekkhistorien. En ser for seg at vokterne av denne hemmeligheten er Picknett, Prince, Baigent og Leigh. Henry Lincoln har holdt seg relativt stille, som kan tyde på at han er den ultrahemmelige Grand Master i dette hemmelige samfunnet. På et eller annet vis har deres agenter infiltrert forlags- og filmverdenen.
Nøkkelspørsmålet er hva de er de forsøker så hardt å dekke over? Det kan visselig bare være den største av alle to tusen år gamle mysterier: en historie som formørker fantasier om nye verdensordrer og romvesener; påstanden om at det mektigste værenet som finnes, Gud selv ble menneske og levde i vår verden, døde og stod opp igjen for å knuse den eldste konspirasjonen av dem alle. Og hva er den eldste konspirasjonen? Tanken om at vi kan greie oss uten vår Skaper, erstatte ham med andre guder og, til slutt, ta på oss Gudsrollen selv. Kan det være at mennesker er desperate etter å tro på dekkhistorien i frykt for at den virkelige sannheten faktisk krever en respons? Likevel, det kan virke som om noen ønsker å advare oss om hva som foregår ved å gi filmen tag linen «søk sannheten». God idé.
- I 2005 ble det solgt anslagsvis ti millioner bøker over hele verden av Harry Potter and the Half-Blood Prince i løpet av de første 24 timene – mer enn Da Vinci-koden solgte på et år. ↩
- Page references are given first for the Corgi UK paperback edition and then for the Doubleday American hardback edition. ↩