Advent – ankomst. Adventstid – ventetid. Vi skal få minnes Jesu ankomst! At han kom en dag, at han daglig kommer til hver og en som vil ha med ham å gjøre, og at han en dag skal komme igjen.
Men julen minner oss også om at Jesus var den som skulle komme. Han var svaret på løftene! «I ham har alle Guds løfter fått sitt ja», sier Paulus i 2. Kor. 1,20. Disse løftene som går som en rød tråd gjennom Det gamle testamentet. Løftene om en kommende Messias. Om han som skulle gjenopprette felleskapet med Skaperen. Om han som skulle være et lys for folkeslagene. Om han som skulle ha makt og herrevelde. Om han som skulle skape en fred uten ende.
Disse løftene – som naturlig nok ble tolket så forskjellig av ulike grupperinger i samtidens Jødeland. Disse løftene – som alle som ett ble oppfylt i det lille guttebarnet i Betlehem. Disse løftene – som Gud ikke kunne bryte uten å fornekte seg selv.
«Å love er til sist å lyve», sier skolemesteren i Ibsens Brand. Et blikk rundt oss eller innover i oss selv er nok til å forstå hva han mente. Så menneskelig – og så fjernt fra Guds måte å handle på.
Nettopp Guds trofasthet er selve fokuset i julebudskapet. Guds kjærlighet til synderen og hans vrede over synden, som vi møter allerede i Bibelens tredje kapittel. Guds pakttroskap, som viser seg gjennom hele frelseshistorien og som han umulig kunne bryte! Dette gjelder også i møte med deg og meg: Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.
Denne andakten er også publisert i avisen Fædrelandsvennen som en del av en andaktsrekke for første uken i advent 2024.