Hykleriske prester. Fordømmende husmødre. Fedre som skjuler overgrep bak bibelvers. Håpløst naive ungdommer. Slik opplever mange at kristne blir representert på skjermen. Har vi rett til å føle oss forurettet?
Mennesker som øyensynlig skal representere kristen tro lever ikke som de lærer. Rommene er trange, blikkene er dømmende og altseende, lysten på makt er drivende og redselen for å tape ansikt stor. Eventuelt er de «hobbykristne», som plukker det som måtte passe fra Bibelen. Bekjennende kristne som vil leve med integritet kan sjelden speile seg verken i karakterene eller i miljøskildringene.
Arne Marcussen (Ingar Helge Gimle) er en av de mest ytterliggående. Pastoren fra Hotel Cæsar var en ond mann med stor lyst på unge kvinner, penger og makt. Han gikk svært langt for å få tak i det han ønsket seg, og brukte pastortittelen til å skaffe seg inngang i de rette kretser og de rette hjerter.
Den dømmende, høyt-på-pidestallen-karakteren er også en klassiker. En av dem er Angela i TV-serien The Office. Hun går regelmessig i kirken og er vel kjent med Bibelen. Hun deler ut skam og skyldfølelse vidt og bredt, men praktiserer ikke det hun preker. Hun mangler dessuten totalt sans for humor og er hard som en nøtt.
En annen kristenprofil er den unnfalne, forsiktige, kanskje litt naive. Det spilles på at tro ikke kan måles og etterprøves, og derfor først og fremst er for de velmenende, men litt enkle. Vi ser noe av dette hos den alltid tilgivende Ned Flanders i The Simpsons. I NRK-serien Presten møter vi Bjarte Tjøstheims snille versjon. Han er vankelmodig og lar seg styre mer av andre menneskers ønske om å bli sett og hørt enn av Guds-relasjonen, og er så redd for å virke dømmende at han blir utydelig.
Det er flere årsaker til slike fremstillinger. En av de viktigste er dramaturgi. En drivende historie behøver en antagonist, en som motarbeider hovedpersonen i å nå sine mål. Siden skapere av tv-serier og filmer altså behøver kontraster, er det lett å overdrive og gjøre én side ved karakteren til hele personen. En kristen, eller «kristen», karakter vil ofte representere holdninger som står i kontrast til hovedpersonen, gjerne i spørsmål om frihet.
En kristen som holder fast ved at det finnes én sannhet kan raskt oppfattes som en som legger begrensninger på andre. Når kristne heller ikke lever opp til den standarden andre oppfatter at de står for, er de en perfekt antagonist. I historiene blir en kristen, kanskje særlig en i vigslet stilling, en som har noe å kjempe for. En som ikke ønsker å svikte et større må eller å avsløre egen uvitenhet. Det er ofte et stort spenn mellom den autoriteten de selv tror de har og hvordan de blir oppfattet. Presten eller pastoren er ikke lenger en del av maktstrukturen, men har ikke innsett det selv. Dobbeltmoral, tro som dekke for personlige svakheter og for å hevde seg – listen er lang. Mange fikk med seg Bjørn Sundquists strenge og hissige far i filmen Søndagsengler.
Men i løpet av de siste årene har det skjedd en markant endring i fremstillingen av den typiske kristne på skjermen. Tydeligst kan det sees i at troen i flere tilfeller har gått fra å være det som definerer alle karaktertrekk, til å være en naturlig del av en sammensatt personlighet. Særlig i aktuelle amerikanske TV-serier er dette tydelig. Troen er simpelthen en del av dagliglivet, en går i kirken, har venner og interesser, strever med hverdagslivet – som alle andre. For eksempel ble president Jed Bartletts katolske tro i The West Wing behandlet seriøst og troverdig.
Det er også en tydeligere pluralisme på skjermen, der ulike trosretninger knagger mot hverandre og må jobbe for å finne en måte å sameksistere på. Tenåringen Grace i The Good Wife er kristen, hennes mor overbevist ateist. Men Grace får lufte sin tvil i møte med morens argumenter. Vi møter også kristne som fremstår som kloke, varme og tydelige. I serien Frustrerte fruer fikk vi se en katolsk prest som ikke la fingrene i mellom i forhold til moral, men som også greide å vise at det handler om Guds omsorg i praksis.
Maktsøkende mennesker som dytter kristennavnet foran seg er ikke et nytt fenomen. En finner oftere karakterer som Ibsens pastor Manders enn Falkbergets mangefasetterte Benjamin Sigismund også blant litteraturklassikerne. Det er kunstens natur og mandat: å utfordre, å provosere, å sette på spissen. Ikke sjelden er kunsten ute etter å adressere en opplevd dobbeltmoral, på mange samfunnsområder.
Det er kanskje lettere å frustreres over karikeringer enn å rose det man kan bekrefte. Sannheten er at det finnes dømmende, dobbeltmoralske, naive kristne. Midt i at populærkulturen overdriver og oppildner, kan vi likevel kjenne oss igjen i at vi er feilbarlige. Utfordringen er å legge merke til hva filmen eller serien egentlig forsøker å si, før vi avfeier budskapet. Er det egentlig troen som «tas», eller er det måten troende har praktisert den på? Er målet å påpeke tankeløs fundamentalisme? Kan vi finne spor av bibelske tanker under overflaten? Ofte er moralen som presenteres i historien et større problem enn hvordan kristne blir fremstilt. Oppgjør og tilgivelse er vanligvis fraværende.
I følge Difis innbyggerundersøkelse (2015) er nordmenn svært fornøyde med sine møter med kirkelige ansatte. Det tyder på at ekte møter med kristne er viktigere enn karikaturer på skjermen, og at alle som bekjenner en kristen tro må reflektere over hvilket inntrykk en gir av kristen tro til omverdenen.
Først publisert i Fast Grunn