NRKs storsatsing denne høsten er utvilsomt dramaserien Lykkeland. I løpet av åtte episoder dras vi inn i den dramatiske starten på det norske oljeeventyret. Scenen er altså Stavanger fra 1969 til 1972. Vi møter fire unge mennesker som kastes ut i en rivende samfunnsutvikling med store konsekvenser for byen, regionen og landet som helhet.
De tre første episodene har latt oss komme tett på de fire hovedpersonene Christian, Anna, Toril og Jonathan. Redersønnen Christian er dykker på en plattform som driver med prøveboring. Han er dyktig i jobben, men som person både impulsiv og usikker. Forloveden Anna, som kommer fra enkle kår i Ryfylke, er ambisiøs og ressurssterk, og jobber som sekretær for den kjente politikeren Arne Rettedal. Toril er vokst opp i et frikirkelig hjem i Stavanger og arbeider i rederfamiliens hermetikkfabrikk. Når det blir kjent at hun er gravid med en amerikansk oljearbeider, presses hun til å gifte seg med en styrmann fra menigheten. Den siste i den unge kvartetten er Jonathan, en verdensvant og sjarmerende amerikansk jurist som jobber for Phillips Petroleum.
Dette fascinerende periodedramaet, med den engelske tittelen State of Happiness, vakte oppsikt under den nyetablerte seriefestivalen i Cannes i april i år. Hele 130 TV-serier var påmeldt, og den norske produksjonen var en av ti utvalgte serier som kom til selve hovedkonkurransen. Dette resulterte i pris både for beste manus og for beste musikk. Serien, som er produsert av Maipo Film, er ellers en av de dyreste norske seriene gjennom tidene, med et budsjett på rundt 96 millioner kroner.
Det er interessant i dagens mediesituasjon at NRK har valgt å sende serien som ukentlige episoder i tradisjonell, lineær TV. Dermed må vi som seere «ha en god dose tålmodighet», for å sitere nettsiden Serienytt. Episodene suppleres så med ukentlig publisering av interessante og informative «faktasjekker» på nrk.no, der vi får hjelp til å skjelne mellom fakta og fiksjon i den aktuelle episoden. Her møter vi virkelig NRK som allmennkringkaster, med en god porsjon folkeopplysning.
Men hvilken betydning har en slik TV-serie? Dagbladets kommentator Andreas Økland gir et tankevekkende svar: «Norge trenger en serie som Lykkeland. Nordmenn flest har behov for et mer menneskelig blikk på oljenæringens hovedstad.» Økland hevder at oljenæringens egen glorifisering har skapt et polarisert bilde: «For dem som er tett på, bidrar det til enda mer stolthet. For dem som står langt unna, bidrar det bare til ytterlig karikering av en selvgod og pengesterk næring og region». Han påpeker at Norge har vært sulteforet på populærkulturelle fortellinger som skildrer ‘oljå’ på en seriøs måte, og at serien derfor fyller et gapende tomrom i norsk populærkultur.
Tv-serien Lykkeland lar oss altså komme tettere på historien bak oljeeventyret i Stavanger, gjennom levende skildringer av enkeltpersoner og miljøer. Fiksjonen oppleves i stor grad troverdig, og dermed utfylles bildet fra den tradisjonelle historieskrivingen. Oljehistorien får her et ansikt, både menneskelig og lokalhistorisk.
Serien så langt gir inntrykk av at bedehusbyen Stavanger måtte ta et oppgjør med kristen tro og tradisjonelle kristne verdier for å kunne ta steget over i det forlokkende lykkelandet. Særlig tydelig kommer dette fram i skildringen av det strenge og livsbegrensende frikirkelige miljøet. Følgende replikk fra Rettedal under en livlig debatt i bystyret er da også betegnende: «Hvorfor har vi denne diskusjonen i Jesus-byen, Norges fattigste by?» Om videre episoder vil vise et mer positivt bilde av kristen tro, gjenstår å se. Det burde være nok å ta av.
Tittelen på serien reiser så et vesentlig spørsmål, nemlig om våre grunnleggende livsideal som fellesskap og nasjon. Er tittelen Lykkeland bokstavelig ment? Oljen førte til en enorm samfunnsomveltning og en formidabel velstandsøkning, ikke bare i Stavanger-regionen, men i hele landet. Men har ‘oljå’ gjort nordmenn til et lykkeligere folk? Eller ligger det kanskje en antydning av ironi i tittelen? Det er grunn til å forvente at episodene som kommer, vil gi nære møter med lykkerusen over det svarte gullet, men også vise noe av velstandens skyggeside. Spørsmålet er imidlertid om serieskaperne vil berøre relasjonen mellom sann lykke og praktisk materialisme.
I sin bok Storeulvsyndromet – jakten på lykken i overflodssamfunnet (2008), gjengir Thomas Hylland Eriksen den uovertrufne formuleringen fra Ole Paus om materialismens tomhet: «Vi har alt, men det er også alt vi har.» Norge er nest øverst på lykketoppen i verden i 2018, men hva så?
Linjen til bønnen i Ordspråkene 30 er tankevekkende: «Gjør meg verken fattig eller rik, men la meg få den maten jeg trenger. Ellers kunne jeg bli så mett at jeg fornektet deg og sa: ‘Hvem er Herren?’ eller bli så fattig at jeg stjal og krenket min Guds navn.»
Ber vi denne bønnen i lykkelandet Norge?
Artikkelen ble først publisert som Kulturnotat i avisen Dagen