Om årene på videregående var innholdsrike og utfordrende, ser det ikke ut til å bli bedre når de er over, skal vi tro Skamoppfølgeren Blank.
Kommentarene til NRKs nye nettserie Blank er rimelig unisone: det er store sko å fylle, men Skamfansen står med åpne armer. Blank dukket opp i forrige uke, og diskusjonene om karakterer, handling og verdier går allerede høyt i kommentarfeltene.
Der Skam tok for seg livet etter ungdomsskolen, fortsetter Blank med 19-åringene. Hvordan oppleves det å stå på egne ben, å følge drømmene, eller å ha følelsen av å bli stående igjen på perrongen når toget går? Denne sesongen dreier seg om Ella, som har flyttet fra Bergen til Oslo for å ta et friår med jobb på Plantasjen. Seriens tittel har alt etter få dager blitt forsøkt fylt av innhold av seerne. Noen mener det er hovedkarakteren Ella som er helt blank på hva hun vil med livet sitt. Andre undres på om det er en generell betegnelse på denne livsfasen, at man begynner noe nytt og ukjent. Enkelte reiser spørsmål om tittelen spiller på Ellas psykiske helse. Hun virker lite engasjert i alt hun gjør, enten det er på jobb, i relasjon til kjæresten eller å huske på søknadsfristen til høyere utdanning. Ella trodde at et friår ville hjelpe henne med retningen på livet, men nå føler hun seg mer ”lost” enn noen gang.
Det aller første klippet gir oss et lite hint om hva serien handler om. Ella er på nachspiel, men det er tydelig at hun er ensom midt i kalaset. Venninnen Susanne forsvinner inn på et rom med en fyr hun har møtt på Tinder, og ender med å drikke seg så full at hun må kaste opp før de drar videre. Høres det kjent ut?
Ella kan minne om karakteren Eva fra Skam. Usikker, ensom, retningsløs. Det som var greit og kanskje forventet i midt i tenårene er nå barnslig. Forventningene er større, man skal være voksen, reflektert og ansvarsbevisst. Men det går ikke lang tid før vi ser at noe skiller seg fra Skam: Ella har foreldre som er til stede. Moren forsøker å hjelpe henne med å løse opp i noe som har gått galt, men som Ella bør kunne fikse selv. Spørsmålet er om vi her får en helt motsatt variant: Foreldre som gjør så mye i barnas liv at de ender opp med å bli uselvstendige. Og ser de henne egentlig?
Det var flere faktorer som gjorde at Skam ble verdenskjent. Den innovative måten å veve sammen drama, sosiale medier, kjente steder og sanntidsoppdateringer var viktig. Dette videreføres i Blank. Ironisk nok spør en av følgerne tidlig om Ellas Instagramprofil er den ekte Ella eller bare skuespill. En annen sier at han vil be for Ella før han legger seg om kvelden. Så tett på livet oppleves handlingen.
Men temaene Skam tok opp ble en enda større drivkraft for populariteten. For mange var særlig Isaks vei ut av skapet som homofil engasjerende, ikke minst på grunn av en fantastisk dramaturgi. Det var kanskje spesielt klippet der Isak etter mange runder møter Even, med musikken av O, helga natt som et virkemiddel, som virkelig traff publikum i følelsene. Klippet er svært ladet, teksten om frihet og likhet blir brukt til et budskap om individuell og seksuell frihet. ”Himlen öppen nu är” handlet ikke om oppgjør, nåde og forsoning, men om at alt nå er mulig.
Det er ingen grunn til å tro at ikke Blank vil ha tilsvarende meldinger, til tross for at dette NRK-prosjektet har en annen manusforfatter. Når vi ser i kommentarfeltene på Blanks nettside at den alt har fans fra flere kontinent, at unge mennesker diskuterer psykiske diagnoser, at anklager om fordømmelse sitter løst, og når seerne utbryter at de er så ufattelig lei av kjedelige, heteroseksuelle relasjoner på TV og krever at det blir romantikk mellom Ella og bestevenninnen, ija, i det hele tatt: Når det pågår en kontinuerlig dialog om verdier, etikk, moral og hjertenære tema i et kommentarfelt med vilt fremmede mennesker – da er det grunn til å følge med.
Skam åpnet mange dører til å snakke om nettopp skam og hva som er ekte frihet. Det blir spennende å se hva Blank ønsker å fortelle oss, og om den gir inngangsmuligheter til å peke på et budskap som virkelig gir en retning for livet.
Artikkelen har også vært publisert som Kulturnotat i avisen Dagen