En kommentar av Tony Watkins om å elske vår neste, aktualisert med filmene Gran Torino, Syv Liv og The Soloist.
«Elsk din neste» er sannsynligvis det mest kjente bibelske budet. Men hva om min neste spiller høy musikk midt på nettene? Eller hva om nesten min ikke liker meg?
«Vår neste» er alle mennesker vi møter i løpet av livet. Det er altså et vidt begrep. Her skal vi imidlertid fokusere på én gruppe; våre naboer. Det var en gang da vi trodde at en relasjon med vår naboer var en bra ting. Vi kunne snakke sammen på gaten, ta en kopp kaffe og hjelpe hverandre når det trengtes. Nå er vi blitt mer ambivalente. Naboen vår kan være høylydt, rotete eller til og med fiendtlig. Det kjente uttrykket «naboer fra helvete» er nå godt innarbeidet i kulturen vår. En av årsakene til at så mange av oss ønsker oss bort med jevne mellomrom, er nettopp behovet for å komme seg unna naboer som gjør oss ukomfortable. Men dårlige naboer kan en møte hvor som helst.
Det er tre hovedårsaker til at slike oppfatninger om naboer har oppstått. Alle henger sammen med den moderne verden vi lever i og dens karakter, og de påvirker landsbygden så vel som byene.
Den første og mest åpenbare årsaken er endringer i livsstil. Generelt har mennesker i dag mye lengre vei til jobben enn tidligere, i tillegg til større arbeidspress, noe som gjør at folk tilbringer mindre tid hjemme. De drar tidlig og kommer sent hjem. Dessuten er det i dag vanlig at kvinner jobber utenfor hjemmet, slik at de møtes heller ikke lenger over hagebusken eller ved postkassen. I tillegg bruker vi den fritiden vi har foran tv’en, i stedet for å besøke hverandre. Når vi én og annen gang går ut, er det ofte med kollegaer og ikke med de vi bor ved siden av. I det store og hele samhandler vi lite med mennesker i vårt nærmiljø. Nabolag som tidligere var egne samfunn, er i dag tomme plasser.
En annen årsak handler om den økende teknologien i livene våre. Radioens lille høyttaler kan kanskje høres gjennom veggen, men musikkanleggene kan forstyrre et helt nabolag. Fjernsynsapparatene preger nesten hvert eneste rom i husene våre. Store verktøy, høytrykkspylere og andre maskiner trenger seg på oss og forstyrrer den allerede skjøre freden vi omgir oss med.
Den tredje årsaken er imidlertid den mest betydningsfulle. Vi har blitt et samfunn hvor vi setter oss selv først og andre som en svak nummer to. Denne utviklingen har gått raskere og raskere over en lang tid, særlig i det kristne verdier i økende grad blir skyvet ut til ytterkantene av samfunnet.
Sigmund Freud – en av de mest innflytelsesrike personene i løpet av de siste 100 år – hevdet at det var riktig å sette oss selv først. I boken Ubehaget i Kulturen (1966) hevder han at det ikke bare er vanskelig å elske sin neste, det «ville vært galt å gjøre det». En neste, sier han, er «uverdig min kjærlighet» og «har mer rett på min fiendtlighet, ja til og med mitt hat».
Ved å fokusere på våre egne ønsker og behov, begynner vi betrakte vår neste som en som kan hindre våre rettigheter, i stedet for en vi har et visst ansvar overfor. Når en nabo bygger en enorm båt i hagen sin, parkerer i vårt gårdsrom eller har volumet på stereoanlegget på for høyt, føler vi at vår egen myndighet er blitt invadert. Våre oppfatninger, vårt rom, vår fred har blitt tråkket på. Våre rettigheter har blitt krenket.
Dette er situasjonen Clint Eastwoods rollefigur, Walt Kowalski, møter i filmen Gran Torino. Eastwood spiller en gretten, rasistisk veteran fra Koreakrigen, som sterkt misliker at flere og flere asiatere flytter til hans nabolag. Alt topper seg når naboen Hmong forsøker å stjele den prisbelønte bilen hans, og Walt bestemmer seg for å forsøke å få denne mannen til å omvende seg. I løpet av prosessen viser det seg imidlertid at han blir forandret selv også.
Dette reiser et meget viktig spørsmål: hvilket etisk ansvar har vi overfor våre naboer og vår neste? Vi kan raskt ramse opp en liste med punkt naboen vår bør gjøre: Skru ned lyden! Rydd det bort! La meg være i fred! Men vi er naboer selv også, og vi er alltid mer tilbakeholdne med å tenke gjennom hvilke ansvar vi selv har.
Som en respons på et spørsmål om hvilke begrensninger det finnes til budet om å «elske din neste som deg selv», fortalte Jesus en historie om den barmhjertige samaritan (Luk 10, 30-35). Den fremmede som viste barmhjertighet, var en neste for den trengende, til tross for fiendskapen mellom deres folk. Det Jesus vil poengtere, er at vi alle har et ansvar for å elske andre mennesker som oss selv, irrelevant om de er vår familie eller nabo.
Hva betyr det så å elske andre som oss selv? Det betyr at skal gjøre mot andre som vi ønsker at de skal gjøre mot oss. Dette kalles Den Gylne Regel, men Jesus er ukonvensjonell i sin positive innfallsvinkel her (Matt 7,12). Andre etiske tradisjoner uttrykker det mer negativt: ikke gjør mot andre det du ikke vil at de skal gjøre mot deg. Den negative versjonen hindrer mennesker i å være onde mot hverandre, Jesu positive versjon forandrer mennesker.
Nettopp dette forstår Will Smiths rollefigur i filmen Syv Liv. Han ødela livet sitt i løpet av syv sekunder, så han velger å rette det opp ved å utgjøre en forskjell i syv fremmede menneskers liv. Robert Downey Jrs rollefigur i The Soloist forstår også dette, når han gjør alt han kan for å hjelpe en blakk og deprimert musiker (Jamie Foxx), til tross for at det kan virke som musikeren har kastet bort sine muligheter og derfor ikke fortjener hjelp.
Det holder ikke å beherske oss fra å opptre på en usosial måte eller å svare med aggressivitet på en nabos overtredelser. Beherskelse tar ikke tak i de underliggende holdningene. I stedet kan aktiv kjærlighet overfor andre, hjelpe på dette.
Freud tok med andre ord feil. Kjærligheten er ikke bare for de som fortjener det eller de vi mener han naturlig rett på den. Nei, kjærligheten er også for vår neste. Det er den eneste måten våre nabolag igjen kan forandres til ekte samfunn.
Oversatt og tilrettelagt av Ingvild T. Kro