NB: Vi flytter materiale fra nå nedlagte Kulturvinduet, og henter frem stoff som er tidløst eller fremdeles aktuelt. Denne artikkelen tar utgangspunkt i de første sesongene av Bones, og tar derfor ikke høyde for karakterens eller handlingens utvikling de siste år. Samtidig er det mye som fremdeles er gjenkjennbart.
Fascinasjonen for mord og trangen til rettferdighet ligger tilsynelatende dypt i mange av oss TV-seere. Vi konsumerer enorme mengder krimserier, og det er omtrent ikke er grenser for hva Hollywoodforfattere med livlig fantasi kan fiske frem når det gjelder finurlige mysterier. Det er ikke alltid at selve udåden er hovedpoenget, underholdningsverdien er ofte like mye ment å ligge i etterforskningen. Vi gleder oss når ugjerningsmannen blir identifisert, enten det er via Poirots utelukkelsesmetoder eller ved avansert teknologi. Her til lands har særskilt nyere, amerikanske serier fått fotfeste, skal vi tro programoversikten: CSI, Cold Case, Criminal Minds, Law & Order: Special Victims Unit, Kriminaltekniknerne, NCIS, Diagnose: Mord.
Bones er et av de siste skuddene på stammen, en serie som vokser raskt i popularitet både i USA og i Norge. Som tittelen indikerer fokuserer handlingen nettopp på menneskeknokler. Når drapsmannen har gått inn for å slette sine spor ved å nærmest tilintetgjøre offeret, trår teamet fra Jeffersonian Institute til. Levningene vil alltid røpe hva som har skjedd og hvem som har gjort det, bare man ser godt nok etter.
Teamet består av de ypperste av vitenskapsmenn- og kvinner med hver sin spesialitet. Hver episode bygger på fiktive mystiske FBI-saker der alt man har å gå ut i fra er fragmentene av en menneskekropp. Tittelkarakteren, Temperance «Bones» Brennan er rettsantropolog, teamets leder og seriens hovedperson. Hun er ekspert på knokler og vev, og innehar en enorm viten om emnet. I løpet av oppveksten ble hun sviktet av voksne, og lukket seg inne for å forsvare seg. Resultatet er at hun nå ikke oppfatter vanlige sosiale spilleregler og har vanskelig for å ta spøker og analogier kollegene slenger rundt seg. Hun plukker ikke opp signaler, og får for eksempel ikke med seg når noen flørter, ei heller når hun tråkker på andre med sin direkte og usentimentale væremåte. Det er når hun får jobbe med det hun kan at hun føler seg hjemme, da er hun den smarteste og da gir alt mening. Hennes medspiller og rake motsetning er FBI-agent Seeley Booth, tidligere snikskytter i hæren. Han er instinktiv og sosial, og leser mennesker like bra som Bones leser knokler.
Bones er lidenskapelig dedikert til vitenskapen. Alt kan forklares og settes opp i matematiske formler, og hun stiller seg nærmest uforstående til Booth som trekker følelser og menneskets karakter inn i bildet. Han er på sin side preget av sin katolske oppvekst, og er krystallklar på at det finnes mer enn årsak og virkning. Bones nærmest latterliggjør religion på grunn av mangel på absolutt vitenskapelig bevis. Som hun forklarer til en student:
– Vi behøver matematiske konstruksjoner for å forstå hvert enkelt aspekt ved vår verden, Mr. Fisher, og slike figurer og ligninger er nydelige, som en musikalsk komposisjon. De gir livet mening og oss muligheten til å vite det som ikke kan vites («The Crank in the Shaft»). Men partneren Booths totalt forskjellige innfallsvinkel gjør at serien antyder at både vitenskap og tro kan gi svar på livets spørsmål.
Bones blir etter hvert stadig mer klar over at livet er mer enn å løse oppgaver. Hun lengter etter mer enn jobben, og søker etter varige og trygge fellesskap. At Booth er så god på relasjoner viser henne hva hun mangler, men det er vanskelig for henne å satse på feilbarlige mennesker. Det er lærerikt for oss alle å se hvor mangelfullt livet når et menneske som er skapt for fellesskap, velger å holde seg utenfor. Selv om Booth ikke synes å ha et glødende forhold til sin katolske tro, med tanke på at han gjerne bryter reglene for å nå målene sine, har han i alle fall et perspektiv på livet som gir ham et verktøy i hverdagen. Alternativet i deres arbeidssituasjon er kanskje å bli som Bones, tilsynelatende upåvirkelig.
Det er i all sin heslighet fascinerende å følge teamet i jakten på svar ut fra det som en gang var et liv, et individ. Selvsagt vet skaperne av serien nøyaktig hvordan de kan spille på det faktum at mange av oss lar oss underholde av mord. Men en annen side ved Bones er hver gang like slående: hvor intrikat og unikt hvert menneske er, hvor mye vi vet og hvor mye som er skjult for oss. Det er også interessant å se hvor lite både Bones og Booth, som har så forskjellige utgangspunkt, dveler ved resten av mennesket de arbeider med. De finner alltid ut av menneskets historie, men hefter seg ikke ved dets fremtid. Refleksjoner over at av jord er du kommet, til jord skal du bli, men at mennesket en dag skal reises opp igjen, er fremmed. Dette gjelder ikke bare i Bones, men i de aller fleste av denne typen serier. Mennesket reduseres til en kropp, kanskje særskilt i Bones, der vi kommer inn i handlingen lenge etter at udåden er utført. I sine egne liv leter Booth og Bones etter hva det vil si å være et menneske, men på jobb er mennesket kun en kropp, uten sjel.
Kontrasten til Bibelens beskrivelse av mennesket er slående. Det bibelske perspektivet gir rom for hele mennesket med kropp og sjel, både i møte med livet og døden. Et slikt helhetlig perspektiv bekrefter også betydningen av vennskap, lengselen etter rettferdighet og søkingen etter sannhet, som alle er sentrale verdier i Bones.
Artikkelen har også stått på trykk i Dagen Magazinet 30.11.09