ARTIKKEL: Hvilken skremmende og mektig kraft menneskets behov for hevn er!
Aller først må det slås fast: The Revenant er en fantastisk vakker film, med bilder som gjør at man må huske å puste. Tempoet er noen ganger så sakte, så sakte, nesten på kanten til seigt, men sjelden kjedelig, før det plutselig slår om til krigsscener like brutale som vi kjenner fra filmer som «Redd menig Ryan». Det er bilder som er så nærgående at det er på kanten til ubehagelig, det er bilder som gir et slikt overblikk at man kjenner hjelpeløsheten fysisk i kroppen, det er et lys som noen ganger er isende kaldt og noen ganger vitner om at varmen alltid kommer tilbake. Og det er lyd, stille lyd, pustende lyd, kjempende lyd, bare noen få strykere gir innimellom støtte til handlingen. Filmen er laget med utelukkende naturlig lys, og er så nær at pusten dogger på linsen og avslører hvor grått et menneskes ansikt kan bli i møte med fysisk og psykisk smerte. Det er også vold, tortur, ondskap og krigshandlinger, også disse like nærgående beskrevet. Derfor har The Revenant fått 15-års aldersgrense, og det er en grense som bør overholdes og som sier at det kan være greit å tenke gjennom om man ønsker å se den.
Hevnens drivkraft
The Revenant er en historie om hevnlyst, om overlevelse, familie, om hva mennesker er i stand til for å redde seg selv, om hva som bor i menneskedypet og som kommer frem i pressede situasjoner. Leonardo Di Caprios karakter Hugh Glass er dypt krenket og fratatt alt han har kjent som livet. Når han befinner seg alene i villmarken, forlatt av dem som skulle passe på ham, hardt skadd både på innsiden og utsiden, har han ikke mer å kjempe for enn hevnen. Men det viser seg å være en drivkraft bedre enn man skulle ane. «The Revenant» betyr en som kommer tilbake, nærmest fra de døde – og det var det alle trodde Hugh Glass var. Di Caprios motspiller Tom Hardy gjør en fantastisk jobb med å portrettere den bitre, redde og kyniske John Fitzgerald, jegeren som gjør alt for å redde seg selv. Fitzgerald mangler ære, mangler empati, mangler sannsynligvis mye et menneske må ha for å ha det bra med seg selv – men klamrer seg fast til sin tro på Gud. Han peker stadig på at hevnen tilhører Gud slik vi ser det i Rom 12,19, men det synes som at han sier det mer for å redde sitt eget skinn og forsvare sine egne handlinger enn at han faktisk mener det – for da må han forholde seg til at det også gjelder ham selv. Alternativet er at han tror Guds hevn må være lettere å leve med enn menneskers.
Noe å slåss for
Brutalitet og ondskap bærer en stor del av handlingen, men kampscenene føles ikke utbroderte og unødvendige. Her slåss man ikke bare for å slåss, det står verdier, livsstil, fremtid, familie, religioner på spill. Som Kevin Ott i Rockin´Gods´house påpeker, filmen beskriver menneskenes ondskap og villmarkens brutalitet, men den lovpriser ikke ondskapen, den avslører den.
— Hjelper det å slå tilbake? Spørsmålet lyder ganske ofte her i huset når temperaturen blant de yngste beboerne blir for høy, når noen føler seg forurettet og tråkket på, når albuen var for skarp eller vinnerviljen for stor, eventuelt taperevnen for liten. Hjelper det å ta hevn? Når stillheten senker seg er vi alle enige om at det sjelden gjør at man føler seg bedre, men i kampens hete er det lett å lete etter en fysisk måte å få utløp for følelsene på. Det er lett å skjønne tanken om øye for øye, tann for tann, og ustyrtelig vanskelig å tenke at Gud kan ordne dette. Men Gud har et overblikk som mennesket ikke har, han lytter til bønner som mennesker ikke hører, han har tilgivelse som mennesker ikke kan gi. Derfor understreker Paulus at det er bedre for mennesker å overvinne det onde med det gode enn å ta hevn. Det er ikke fordi den som gjør noe galt skal slippe straff, men for at det onde ikke skal vinne over deg. De aller siste sekundene av filmen reiser nettopp disse spørsmålene. Hva er forskjellen på straff og hevn? Hvordan kan man unngå at det onde vinner i et menneskeliv? Hjelper det å ta hevn?
Var hevnen verd det?
Kong David hadde en gang en virkelig anledning til å ta hevn. På flukt fra sin egen sønn møtte han en undersått som kastet stein etter ham og forbannet ham. Da David igjen satt på tronen lovet han at denne mannen ikke skulle dø for sin gjerning, selv om ingen hadde løftet et øyenbryn hvis han hadde bestemt seg for det. Men på dødsleiet minnes David denne mannen, og ber Salomo om å passe på at det blir tildelt straff som fortjent. Han ber Salomo om å være klok i sin straffeutmåling. Men David ville aldri få gleden av å se mannen bli straffet, han var jo på dødsleiet. David visste at hevnen ikke ville føre til noe godt. Spørsmålet etter The Revenant henger likevel igjen i luften – hva hadde skjedd med Hugh Glass dersom han ikke hadde hevnen som drivkraft? Og når han fikk sin oppreisning – var det verd det? Hvilket liv ventet nå?
En av filmens vakreste motiver minner om bildet Bibelen gir oss i Salme 1, av treet som står plantet med dype røtter og som får nok næring. Livet skjer også med dette treet, men det tåler stormer, vinternetter og stekende sol. Hugh Glass minnes stadig sin kone, som beskriver hvordan en storm kan virke på et tre. Når man står foran det og ser på greinene, blir man overbevist om at treet vil falle. Men når man ser på stammen, ser man hvor stødig det er. Glass brukte sine røtter i familien og historien til å ikke velte i stormen. Bibelen oppfordrer oss til å bli stødige gjennom å lese og glede seg over Guds ord og våger å gå Hans vei slik at vi kan tåle tøff motgang og ikke la det onde vinne over oss.