Suksessen The Crown gir nære og engasjerende møter med både dronningen og hennes omgivelser.
I disse koronatider bruker vi strømmetjenester som aldri før. Blant de mest populære Netflix-seriene finner vi The Crown, som etter tre sesonger havnet i tetsjiktet blant de mest sette.
– 73 millioner husstander rundt om i verden har gjort The Crown til en del av den globale, kulturelle tidsånd, uttalte innholdssjef Ted Sarandos da Netflix i januar for første gang avslørte seertall for den kritikerroste serien.
Populariteten til det storslåtte dramaet om dronning Elizabeth IIs snart syv tiår på tronen har vokst for hver sesong. Nå er den fjerde under produksjon, men i januar ble det opplyst at serien ikke får seks, men totalt fem, sesonger.
Hva er det som gjør denne TV-serien så populær blant seere verden over? Den høye kvaliteten er selvsagt en vesentlig årsak, både når det gjelder fortelling, skuespillerprestasjoner og produksjon. Serien har da også fått flere internasjonale priser. Dessuten møter vi her en kombinasjon av historisk og biografisk drama, og begge disse sjangrene har mange trofaste tilhengere.
The Crown engasjerer på flere nivåer, noe som antydes av presentasjonen Netflix selv gir av serien: «Dette dramaet følger den politiske rivaliseringen og romantikken i dronning Elizabeth IIs regjeringstid samt hendelsene som formet andre halvdel av 1900-tallet.»
Serieskaperne bruker stor kunstnerisk frihet i sin skildring av enkeltpersoner, relasjoner og hendelser, med en glidende overgang mellom fakta og fiksjon. Bildet av dronningen som temmelig følelsesløs er fiktivt, mens hennes dype pliktfølelse og imponerende utholdenhet utvilsomt stemmer med virkeligheten. Andre deler av serien har en kjerne av fakta, som skildringen av prins Philips livskrise. Det samme gjelder beskrivelsen av mangfoldet både i den kongelige storfamilien og blant statsministrene, noe som gir farge både til historiefortellingen og samtidsskildringen.
Til forskjell fra en annen populær historisk dramaserie fra 1900-tallets England, Downton Abbey, synliggjør The Crown kristen tro. Dronningens kristne bekjennelse kommer klart frem ved kroningen, under flere samtaler, samt i forbindelse med gudstjenester og aftenbønn. I hver av de tre første sesongene er det imidlertid en episode som særlig merker seg ut med tankevekkende skildring av kristen tro.
I den aller første episoden i første sesong, før Elizabeth er blitt dronning, møter vi kongefamilien på førjulsbesøk i en landsbykirke. Kong George er preget av at han nettopp har fått en svært alvorlig diagnose. Når det lokale koret synger en kjent julesang for de besøkende, går plutselig kongen bort til koret og synger med på siste vers: «Hva kan jeg gi ham, fattig som jeg er? Hvis jeg var en gjeter, ville jeg gi et lam. Hvis jeg var en vismann, ville jeg gjøre mitt. Men det jeg har, vil jeg gi ham, jeg gir ham hjertet mitt.»
I en av episodene i sesong to kjemper dronning Elizabeth med de dype spørsmålene om hva tilgivelse er og når vi bør tilgi. Episoden har tittelen Vergangenheit, tysk for fortid. Bakgrunnen er den abdiserte onkelen Edwards høyst problematiske fortid som nazi-sympatisør. I denne krevende situasjonen for dronningen, rådfører hun seg med Billy Graham. Serieskaperne gir her et sympatisk bilde av verdensevangelisten, både som livsnær forkynner og klok sjelesørger.
I sesong 3 møter vi prins Philip i en eksistensiell livskrise. Episoden handler om månelandingen, og på en mesterlig måte beskrives her typiske motforestillinger om kristen tro. Den ses på som kjedelig, bakstreversk og utdatert, i motsetning til det moderne menneskets framskritt. Men i løpet av episoden blir dette problematisert, og prinsen erkjenner at løsningen på våre problemer hverken ligger i vitenskapen, teknologien eller menneskers mot. Nei, løsningen for Philip er den samme som for dronningen, en personlig tro på Gud.
Det er kort vei fra Elizabeth IIs tydelige kristne tro i The Crown til virkelighetens britiske dronning, som denne påskeaften ga følgende hilsen til sitt folk: «Oppdagelsen av den oppståtte Kristus den første påsken ga etterfølgerne hans nytt håp og en fornyet hensikt. Dette kan også gi oss nytt håp.»
Artikkelen har også blitt publisert i spalten Perspektiv i avisen Dagen.