KOMMENTAR: Filmen «12 Years a Slave» gir et sterkt innblikk i menneskets falne natur og tørsten etter rettferdighet.
På Edwin Epps’ (Michael Fassbender) plantasje møter slaven Solomon (Chiwetel Ejiofor) Patsey (Lupita Nyong’o), en ung kvinne som er i en enda mer elendig situasjon enn han selv. Mens hun må tåle Epps’ forskrudde oppmerksomhet forsøker Solomon å få sendt et brev til familien sin, og å holde en gnist av håp i live.
Skjult motstand
12 Years a Slave maler et sterkt portrett av én vanlig manns ferd ned i slaveriet, og det blir gjort enda sterkere av at det er basert på fakta. (Den virkelige Solomon Northup ga ut sin selvbiografi med samme navn i 1853.) Filmen antyder at fysisk lidelse ikke er det verste ved Solomons situasjon. Helt fra starten av er den mest traumatiske siden ved å være slave hans tap av identitet; volden som ikke utføres mot kroppen, men mot selvet.
Det første de som holder han fanget gjør er å gi han et nytt navn – han skal kalles Platt – og advare han mot å snakke om sitt tidligere liv, inkludert det at han er faglært og kan lese og skrive. «Du er ingen fri mann. Du er ingenting annet enn en rømling fra Georgia.» Den følelsesmessige og psykologiske pinen ved å bli gjort til et null, og bli nektet handlekraft og individualitet, er til å ta og føle på. Som har vært tilfelle ellers i historien når undertrykkelse foregår er umenneskeliggjøring like mye et våpen som rå makt er det. Det er et toegget sverd som både fratar slaver viljen til å kjempe, idet de synker ned i anonymiteten, og som lar de som holder dem fanget rettferdiggjøre alle former for brutalitet. Hvis slavene bare er dyr, bare eiendom, hvem skal da si at de fortjener bedre behandling?
Solomons muligheter for motstand i løpet av hans tid som slave er smertefullt begrensede. «Jeg vil ikke overleve», sier han i starten av fangenskapet, «jeg vil leve», – men er dette i det hele tatt mulig når alt annet enn stum føyelighet kan få han drept? Forskjellen mellom «overleve» og «leve» innebærer noe mer enn fysisk utholdenhet. Chiwetel Ejiofors beherskede, følelsesfulle prestasjon fanger perfekt inn en mann som gjør motstand innvendig, og, for det meste, i det skjulte: en slags følelse av selvet blir bevart, til tross for all volden det utsettes for.
Det finnes noen få intense øyeblikk når vi tydelig ser den frie mannen Solomon komme til syne igjen i den trøtte slaven Platt. I en begravelse blir han med å synge en negro spiritual kalt «Roll Jordan Roll», og lidenskapen vokser mens sangen gir han et språk for igjen å hevde sin menneskelighet og strekke seg etter et håp utenfor omstendighetene han lever under. I en annen scene, når han etter mange år møter et vennlig ansikt fra sitt gamle liv, forandrer hele personen seg på sekunder. Vi ser han synlig, nærmest mirakuløst, bli seg selv igjen. Identiteten og håpet hans ser ut til å være knyttet tett sammen.
Høyere lov
Verdigheten som Solomon bevarer står i kontrast til dypet av råskap vi kan se andre steder. Hans første herre, Ford, er både en anstendig mann og en kompromisset figur: han behandler slavene sine godt, spesielt Solomon, men samvittigheten hans rekker ikke lenger. Ford, ser det ut til, klarer å være et mindre onde innenfor de avskyelige slaveri-strukturene, men klarer ikke å se forbi disse strukturene i seg selv. Hans plagede delaktighet og velmenende selvtilfredshet er en vekker for enhver, uansett tidsperiode, som kan være fristet til å se på seg selv som opplyst.
Mer åpenbar er ondskapen til Edwin Epps, som på en uhyrlig måte viser slavehandelens forskrudde logikk. Han er, som en kritiker beskriver han, «et Nietzsches overmenneske fra Bayou-området»[1] som kler sin makt-er-rett-ideologi i bibelsk språkdrakt. I motsetning til Solomon, som bevarer sine menneskelige egenskaper, synes Epps å være totalt overgitt til sine dyriske instinkter, drevet av temperament og lyst og grådighet. Ironisk nok vil han sannsynligvis ikke kjenne seg selv igjen i Bibelens egen beskrivelse av mennesker som lever i samsvar med sin verste natur:
Det finnes ikke én som er rettferdig,
ikke en eneste…
Det finnes ikke én som gjør det gode,
ikke en eneste…
munnen er full av forbannelse og bitterhet.
De er raske på foten når de vil utøse blod,
der de ferdes, er det ødeleggelse og elendighet.
Fredens vei kjenner de ikke.
Frykt for Gud har de ikke for øye. (Rom 3,10-18)
Epps mangel på noen virkelig «frykt for Gud» blir illustrert gjennom hans korte dialog med Bass (Brad Pitt), en reisende snekker som utfordrer han angående umoralen hans. Epps ler når Bass foreslår at det kan finnes en moralsk lov som er høyere enn landets lover, et motargument til Epps’ påstand om at slaveri er lovlig og derfor moralsk. «Lover forandrer seg», sier Bass. «Universelle sannheter er konstante.» Dette behovet for å appellere til en høyere rettferdighet blir også følt av slavene selv, siden mangelen på noen jordisk oppreisning for urettferdigheten de har lidd under bare gir næring til håpløsheten deres. «I sin egen tid», sier eks-slave Mistress Shaw (Alfre Woodard), «tar den gode Herre seg av dem alle sammen».
Fantastisk og elendig
Hvordan er det mulig å forlike Epps’ ondskap og fornedrelse med Solomons håp, verdighet og styrke? Ved å skildre de to sidene av menneskelig natur på en så levende måte stiller 12 Years A Slave et spørsmål som har tynget tenkere gjennom hele historien. I sin Pensées (1669) skrev den franske filosofen Blaise Pascal: «Hvor lunefullt er mennesket! Hvor uvanlig, hvor uhyrlig, hvor kaotisk, hvor paradoksalt, hvor forbløffende! Dommer over alle ting, ynkelige meitemark, kilde til sannhet, sluk av tvil og feil, universets storhet og søppel…»
Pascal synes at de dominerende livssynene på hans tid enten var for optimistiske eller for pessimistiske i sin vurdering av den menneskelige natur. «Den sanne religion», skrev han, «må nødvendigvis lære oss at det finnes i mennesket et stort prinsipp om storhet og et stort prinsipp om elendighet». Han mente at kristendommen forklarte denne kontrasten bedre enn noe annet livssyn, slik den hevder at mennesker er «skadede bilde-bærere». Mennesker, ifølge et bibelsk livssyn, er utsatt for sine egne verste impulser på grunn av sitt opprør mot Gud; men de er også skapt av Gud til et liv i verdighet og mening, og har evner til å gjenspeile hans godhet.
12 Years A Slave stiller oss ansikt til ansikt med Pascals dilemma. I så måte kan den inspirere oss til å spørre, slik Solomon gjennom sin påkjenning må det, hvem og hva vi egentlig er.
Se også vår Samtaleguide til filmen.
Av Sophie Lister. Oversatt og bearbeidet av Ingeborg Hitland, frivillig medarbeider i Damaris Norge.