Av David Jackman
Det er ikke nok å påstå at Jesus er svaret om vi aldri har stoppet opp for å lytte til den nye generasjons spørsmål.
Kristne bør ta kulturen på alvor.
Kultur er Guds idé. Da snakker jeg ikke om «kultur» slik vi forbinder det med besøk på kunstgallerier eller lytting på «kulturkanalen» på radio. Jeg snakker om den menneskelige kultur i alt sitt mangfold. Kultur er mennesket – skapt i Guds bilde – i møte med resten av Guds skaperverk og med hverandre. Dette er Guds verden; han holder den fortsatt i sin hånd, styrer dens prosesser og utvikling, og skal en dag føre den for sitt dommersete.
Kultur er Guds skaperverk. Fra det øyeblikket Gud sa «det er ikke godt for mannen å være alene» (1 Mos 2,18) ble fellesskap satt på den guddommelige dagsorden. Han gav Adam «en hjelper som er hans like» og et fullkomment miljø å bo i og ta vare på. Gud brukte familien som sitt redskap, og etter hvert som Israel ble en stort folk, ble det en nasjon.
Som Guds folk var Israel gitt en unik kultur, preget av Guds egen selvåpenbaring. Nasjonens identitet ble definert som atskilt fra alle andre folk. Resten av Israels historie dreier seg om denne Gud-sentrerte kulturen og avgudsdyrkelsen som folket lærte av nasjonene omkring seg: fra utvandringen fra Egypt til bortførelsen til Babylon. Det tok bare én natt å føre Israel ut av Egypt. Det tok 40 år å få Egypt ut av Israel.
Det samme dilemma møter den nye pakts folk i Det nye testamentet: den levende Guds menighet. Martin Luther uttrykte dette på lignende vis: «Du kan ta en munk ut av verden. Men det er noe helt annet å ta verden ut av munken.» Hvordan skal borgene av Himmelens rike leve i denne verden? Det har vært kulturens utfordring til kirken i hver generasjon – uansett kontekst. Gud ønsker det ikke annerledes.
Nå er selvfølgelig menneskekulturens uttrykk preget av menneskets egen falne natur. Verden og dens kultur er ikke slik som Gud opprinnelig skapte den, fordi synden kom inn med Adam og smittet hele menneskeheten. «Hele verden ligger i det onde» (1 Joh 5,18), men den er fortsatt Guds skaperverk og Han har ikke gitt fra seg sitt herredømme over den. Faktisk kaller han sitt befridde folk til å leve i den som demonstrasjon av hans frelsermakt og som redskaper for Hans forvandlende nåde. Dette er den spenningen Gud vil vi skal møte, fordi det er slik vi lærer å leve i tro.
Les gjerne mer om hva SnakkOmTro er og hvilke tanker som ligger bak siden.
Men kristne har ofte valgt de enklere løsningene. Vi trekkes mot to grøfter:
Den ene grøften er å trekke seg tilbake til en ghetto med likesinnede troende. Den verdslige kultur utestenges så godt som mulig – vanligvis med en rekke subkulturelle regler. Disse reglene blir tettere og tettere hver gang noen føler det lekker vann inn fra det hedenske havet omkring.
Paulus irettesetter denne misforståelsen ofte. «Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skulle ha noe å gjøre med folk som lever i hor. Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, ransmenn eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden» (1 Kor 5,9-10). Å forlate verden og overse kulturen er ikke et alternativ for apostelen. Skillet, forklarer han, skal være fra dem som kaller seg kristne men som ikke lever det de bekjenner. Vi pleier ikke være så begeistret for dette!
Paulus er også veldig bestemt med kolosserne med de menneskelige regler og bud som de trodde skulle gjøre dem helligere, men som bare «tjener … til å tilfredsstille den syndige natur.» Disse selvpålagte reglene («Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!») representerte en asketisk tilbaketrekning fra kulturen. Men de som fulgte disse hadde mistet forbindelsen til Kristus og hadde gitt etter for «grunnkreftene i verden» (Kol 2,20-23). Ved å forsøke å bli mer hellig ved å være negative, hadde de rett og slett blitt mer verdslige, om enn på en «religiøs» måte.
Det andre grøften i møte med kulturen er å la seg prege og til slutt går i ett med den. Dette fører alltid til tragisk tap av evangeliet.
Noen ganger hevder velmenende kristne at det er sløsing med tiden – og attpåtil farlig – å skulle forsøke å analysere vår kultur. Romaner, filmer, popmusikk og moderne kunst blir sett på som uttrykk for en kultur i opprør mot Gud som vi ikke må slippe inn i våre liv. Jeg har forståelse for dette argumentet: Det er altfor lett å trekkes inn i et nett av bilder og tanker som gjør det vanskelig å feste blikket på Jesus. Men enhver som lever i denne verden utsettes for slikt press, enten fra den fiendtlige kulturen eller fra den religiøse ghettoen.
Vi må alle kjempe mot verden, «kjødet» og djevelen hver eneste dag. «Å være der de er» kan fort bli «å leve slik de lever». Men det er utfordringen ved å leve i en fallen verden som en borger av himmelens rike. Vi er ikke kalt til å leve som åndelige strutser. «Dersom vi ikke lytter», sa den kjente tenkeren Francis A. Schaeffer, «vil vi ikke forstå.»
Damaris skal hjelpe oss å lytte – spesielt til opprøret og forfallet i en kultur hvor ikke Gud lenger regnes med. Vi kan ikke alle være eksperter på kultur – men om vi noen gang skal lykkes, må noen av oss være misjonærer på tvers av kulturene. Det er som å lære et nytt språk når man reiser til et annet land som misjonær. Hva ville du tenke om en misjonær som kom med et budskap om en Gud som elsket deg, og som selv hevdet å gjøre det, men som aldri gadd å lære språket ditt?
Damaris gir kirken ører å høre med. Slik kan vi forstå hva som skjer i dagens kultur og sikre at vi taler evangeliet med ydmykhet og relevans. Det er ikke nok å påstå at «Jesus er svaret» om vi aldri har stoppet opp for å lytte til den nye generasjons spørsmål.
Apostlene kjente betydningen av å knytte an til kulturen. Når Paulus talte til Areopagos i Aten, hadde han brukt tid til å observere og forstå deres kultur. Han begynte der hvor de var, brukte deres begrep og tankemønstre for å proklamere sitt revolusjonerende budskap: om Frelseren som hadde stått opp fra de døde og som en gang skulle dømme verden med rettferdighet.
Han avslørte tankeforutsetningene deres som tomme og de religiøse spekulasjonene som blindveier. Uten å tilpasse eller gå på akkord med budskapet involverte han seg i deres kultur for å vinne dem for Kristus. Som han senere sa «For alle er jeg blitt alt for i det minste å frelse noen» (1 Kor 9,22).
Han elsket dem så høyt at han brydde seg om å lytte og forstå deres kultur. Han kjente deres opprør mot Gud, men visste også at de var skapt i Hans bilde og levde i Hans verden. Han forstod dem så godt at han kunne proklamere de uforanderlige gode nyhetene om Kristus med en skarp kulturell relevans. Dette åpnet dem opp for å motta de gode nyhetene de ellers ikke ville ha hørt.
Noen spottet, noen ville høre «en annen gang». Men det var noen som kom til tro. «Blant dem var … Damaris» (Apg 17,33). Organisasjonen som bærer hennes navn ønsker å se dette skje igjen i dag i livene til mange kulturelt fremmedgjorte liv. Både vi og de trenger dette sårt!
Av David Jackman 1997. Oversatt av Bjørn Hinderaker november 2003.
David Jackman er en kjent og etterspurt forkynner i England. Han leder The Proclamation Trust (www.proctrust.org) som fokuserer på bibelutleggende forkynnelse. Spesielt The Cornhill Training Course – ved siden av mange nasjonale konferanser – har betydd mye for pastorer og forkynnere i England. Han har tidligere vært pastor (i Southampton) og lagssekretær (i UCCF, den engelske studentlagsbevegelsen).