Denne artikkelen er skrevet som bakgrunnsmateriale for deg som har lyst til å grave litt bak fortellingen vi møter i Toy Story 4. Kanskje finner du noen tips til hvordan du kan bruke denne filmen til å snakke om spørsmålene den løfter frem, eller til å illustrere noe du skal undervise i. Bruk gjerne også våre andre ressurser til filmen som det lenkes til nedover i saken.
Toy Storys verden har vært en kjær del av oppveksten for mange barn i en hel generasjon. Den første filmen der vi ble kjent med lekene som blir levende når ingen mennesker ser på, kom for 24 år siden. Både den og de to oppfølgerfilmene fikk gode anmeldelser, mange priser og høyt billettsalg. Det var ikke uten grunn, filmene rørte virkelig ved dype følelser. Under historiene om disse lojale lekene som gjorde alt for hverandre og sin eier, kunne vi skimte dype filosofiske spørsmål om identitet og mening.
Den siste filmen i trilogien fikk en naturlig og nydelig avrunding da lekenes første eier Andy flyttet på college. Cowboyen Woody, astronauten Buzz Lightyear og resten av gjengen havnet da i hendene på en ny liten eier, Bonnie. Derfor var det også mange som var skeptiske da det ble kjent at Pixar planla en fjerde film. Var det for risikabelt å plukke opp tråden igjen, ti år etter forrige film?
Hvorfor er jeg her?
I Toy Story 4 fungerer det virkelig. Vi får være med inn i Bonnies hjem, der lekene har fått en ny vår. Men hun har sine egne favoritter, så Andys kjære Woody tilbringer mye tid i skapet. Der ligger et av filmens viktigste tema gjemt: Hvordan oppleves det å ikke lenger kunne gjøre det man tenkte var sin oppgave i livet? Woody elsket å bety noe for Andy. Hele hans selvforståelse lå der. Hva skal han tenke om sin egen verdi når han ikke får gjøre det samme for Bonnie? Aristoteles arbeidet med det greske uttrykket telos, som kan oversettes med «formål» eller «hensikt». Woodys telos var å være en leke som var til glede for sin eier, det er derfor leker er laget. De er ikke laget for å ligge i et skap.
Dypest sett peker dette mot tanker om meningen med livet. For under spørsmålet om hva som er min oppgave, ligger tanken om hva som gjør meg til meg. Er det gavene mine og det jeg er flink til? Hva er årsaken til at jeg er skapt?
Ufortjent elskverdig
Woody strever med denne forandringen, men det er ikke bare han som opplever endringer. Bonnie gruer seg til å begynne i barnehagen. Her ligger filmens andre, store tema: livets overganger kan være skumle og vanskelige, også for små barn. Der ser Woody sin mulighet. Uten at Bonnie merker det, legger han til rette for en fin opplevelse på besøksdagen i barnehagen. Bonnie kommer lykkelig hjem, med en figur hun har laget selv. Og som andre leker i Toy Story våkner også denne til liv.
Tenk at det er mulig å lage så mange fine scener rundt en skikkelse som er skapt av en brukt engangsgaffel, en piperenser og en knekt ispinne. Gaffen er en av de vakreste karakterene i animasjonsfilmer på en lang stund, og det er verd å bruke litt tid på å reflektere rundt denne personligheten.
Gaffen er laget av materiale Woody reddet fra søppelbøtten og la på Bonnies pult for at hun skulle kunne komme seg ut av en ensom situasjon. Her er filmens tredje, store tema: Bonnie så noe i Gaffen som Gaffen selv ikke så. Hun fant noe som var verd å elske, noe som var langt større en enkeltdeler andre hadde brukt og forkastet. Gaffen definerte nemlig seg selv som søppel. Det var hans formål: å bli brukt og så bli kastet. Vi kan kjenne det igjen hos oss selv; dersom vi tenker at vi har liten eller ingen verdi, behandler vi oss selv deretter. Derfor var det forvirrende når noen andre definerte ham annerledes og hans formål endret seg. Nå skulle han være til glede og trøst.
Selv har Gaffen ikke noe svar på hvordan han fikk liv. Han bare ble levende, han ble forvandlet. Selv om det er et ufullkomment bilde, minner det om det Paulus skriver i brevet til Efeserne:
Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. […]
Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus.
Gaffens natur og retning ble endret da Bonnie definerte ham som elskverdig. Hans fikk en ny status. Slik er det også for oss, vår retning ble dramatisk endret, helt ufortjent, da Gud viste sin kjærlighet til oss og gav oss liv gjennom Jesus. Vi fikk en helt ny status.
Fellesskap
I Toy Story 4 møter vi flere nye karakterer. Blant dem er snakkedukken Gabby-Gabby. Ved hjelp av fire, helt like og veldig skumle buktalerdukker regjerer hun i antikkbutikken hun bor i. Denne figuren ser sympatisk ut på utsiden, men er villig til å såre andre for å nå sine mål. Hun er slem og egoistisk. Men under dette skimter vi noe sårt. Gabby-Gabby viser oss filmens fjerde, viktige moment: lengselen etter tilhørighet. I mange år har hun drømt om å være viktig for et barn. Men hun velger feil forklaring på hvorfor hun fremdeles er alene og feil løsning på problemet. Hennes forklaring er at hun ikke er perfekt ytre sett, løsningen er å ødelegge for andre for å fikse det.
Det er faktisk en svakhet ved historien rundt denne karakteren at hun aldri ber om tilgivelse for det hun har påført andre, selv når de frivillig setter seg selv i fare for henne. Det blir ekstra tydelig når det hun truer til seg blir en nøkkel for å nå et mål senere i historien. Derfor blir det ekstra talende når Woody frivillig ofrer det hun vil ha for å hjelpe henne (og dermed også Gaffen), før hun har vist at hun fortjener det.
Skal vi i kristen formidling bruke bildet der Woody oppgir sitt eget for Gabby-Gabby, kan det godt understrekes at når Gud oppgir sitt eget for oss selv om vi ikke har gjort oss fortjent til det, er det naturlig å ta et oppgjør med fortiden som respons. Det vi har gjort mot andre kan aldri bare feies under teppet. Se gjerne fortellingen om Sakkeus i Lukas 19, som etter å ha møtt livsforvandlende kjærlighet og fellesskap gir igjen mer enn han har tatt.
Gabby-Gabbys fysiske feil er heller ikke årsaken til at hun ikke føler seg elsket, slik som hun tror. For det første er det ikke utseendet som avgjør kjærlighet verken for leker eller mennesker, takk og pris. Det hadde i så fall vært en hard lekse for oss alle. Bonnies kjærlighet til Gaffen, med sine skjelende øyne og armer som faller av, er en vakker demonstrasjon på nettopp det. For det andre ser ikke dukken dem som faktisk stiller opp for henne, alle hun har i sin nærhet som hjelper henne dag ut og dag inn. De blir uviktige i møte med hennes drøm om å tilhøre et menneske. Pastor og forfatter Tim Keller skriver at dersom du ønsker å endre din oppførsel, må du endre det du tilber. Kan det hende at vi tilber en drøm slik at vi glemmer å sette pris på det vi faktisk har?
Hva er magefølelse?
Poeng nummer seks: Woody og Buzz har en nydelig samtale om den indre stemmen. Woody forsøker å forklare at det kan være forskjellige ting, som samvittigheten, eller magefølelsen. Buzz er ikke med på notene, men får et lyst øyeblikk når han kommer på stemmeboksen sin – det må jo være hans indre stemme! Men hva er egentlig vår indre stemme? Hvis det er samvittigheten vår, hvor kommer den fra? Og hvis det er «magefølelsen», betyr det å sette egne ønsker og behov først? Eller er «magefølelsen» en beskrivelse av en intuisjon – og hvor kommer i så fall den fra?
I Toy Story 4 får vi også et gjensyn med den vakre og handlekraftige porselensdukken Bo Peep, som var fraværende i den tredje filmen. Hun har overlevd som et mistet leketøy i mange år, og hevder nå at livet i frihet gir like mye mening som å være hos et barn. Bo Peep ryster Woody, for er ikke lekers hensikt å bli lekt med og å være til glede for andre?
Her ligger også en liten uro i møte med filmen: Bo Peeps liv styres nå etter hva hun har lyst til, det sitter faktisk litt langt inne å hjelpe andre. Hun har fått en annen telos. Igjen møter vi tanken om at å følge magefølelsen er forankret i egne lyster og behov, og at det er her lykken ligger. Samtidig er det godt å se at Bo Peep gir Woody ære for hans lojalitet og tjenende ånd. Selv om dette ikke blir laget et stor nummer av i filmen, ligger det et gnagende element her: Woody definerer til slutt den indre stemmen som en nettopp en slik magefølelse. Da endrer han sin hensikt og sin retning. Han snur fra å være opptatt av andre til å være opptatt av hva han selv vil.
Denne filmen pirker altså borti noe av basisen i selve Toy Story-verdenen. Lekenes telos handlet før mye om å være en lojal venn for et barn. Nå ser vi noen glimt av at formålet (og dermed lykken) også kan være å kunne velge sin egen vei. Men gjennom alle de fire filmene er det likevel en ting som står fast: for å være hel og sann må man bli elsket og elsket andre.
Under alle disse viktige og dype temaene Toy Story 4 så sjarmerende løfter frem, ligger et grunnleggende spørsmål. Hva kan vi gjøre for å finne den rene, meningsfulle og betingelsesløse kjærligheten vi leter etter? Svaret er at en slik kjærlighet kan vi bare bli gitt. Det er bare å ta imot. På tross av våre defekter, hva vi tenker om oss selv, hva vi opplever at vår hensikt er: Guds kjærlighet er altomfattende og langt mer dyrebar enn den mellom et barn og en leke (Sef 3,17).
