Hvordan kan man leve godt i spennet mellom perfekte idealer og livet som det er, uten å bli knust av nederlag?
Jeg kan ikke skryte av å være noen mester i renhold og husstell. Men etter studietidens fadeser, der leiligheten blant annet måtte evakueres på grunn av lukt fra gammel risengrynsgrøt og fiskeslo, har jeg forbedret meg kraftig. De siste årene har jeg vært overbevist om at hygienen i leiligheten er ganske ok. Derfor fikk selvbildet mitt en knekk da internett nylig ledet meg til en artikkel med tittelen «10 steder du bør vaske hver eneste dag».
Jeg strøk på hvert eneste punkt. Visste du at platetoppen på komfyren bør vaskes daglig? Det samme gjelder oppvaskkum, toalettsete og spyleknapp på WC. Jeg må glatt innrømme at avstanden mellom mitt liv og det perfekte idealet er svimlende stort.
De mislykkede og vellykkede
De siste årene har media gitt mye spalteplass til mennesker som lider på grunn av forventninger om å være vellykket. Det er alt fra tenåringer som opplever prestasjonspress i forhold til kropp, karakterer og popularitet, til voksne mennesker som speiler seg i andres vellykkede familier, helse, velstand og sosiale liv.
Den samme opplevelsen går igjen: Det er krevende å leve i spennet mellom perfekte ideal og det virkelige liv. Høye idealer har evnen til å knuse selvfølelsen til dem som mislykkes i å holde dem, og skape en elite av menneskene som lykkes.
Alt dette har fått meg til å tenke gjennom mitt eget livssyn. Som kristen har jeg Jesu liv og lære som mitt fremste ideal. Hva er forskjellen på Jesu perfekte ideal og alle de andre perfekte idealene?
Å leve med høye idealer
La oss si at jeg tar artikkelen «10 steder du bør vaske hver eneste dag» på alvor. Hvis jeg vil unngå å leve i det ubehagelige spennet mellom det perfekte idealet og mitt eget uperfekte liv, er jeg nødt til å handle. Hvilke alternativer har jeg?
Det første alternativet er selvsagt at jeg forandrer livet mitt og etterlever idealet, skjerper rutinene og blir flinkere til å vaske. Det andre alternativet er å forandre idealet. Istedenfor å tenke at hver krok bør vaskes hver dag, slår jeg meg til ro med et lavere ideal som er mer oppnåelig og tenker «det er godt nok som det er».
Enten forandrer jeg livet etter idealet, eller så tilpasser jeg idealet til livet jeg lever. Kan jeg gjøre det samme med Jesu ideal?
Å gjenspeile Gud
Jesus var fullkomment god, hellig og rettferdig. Mens vi ofte tviholder på vår egen status og rett, ga Guds sønn avkall på alt. Han kom som en tjener og ble lydig til døden på korset – av kjærlighet til de samme menneskene som korsfestet ham.
Kan jeg klare å leve opp til hans eksempel? Absolutt ikke. Likevel er det akkurat det han ber oss om.
Idealet Jesus gir er heller ikke et valgfritt sett med anbefalte retningslinjer. Jesus gjør nemlig det vi andre er skapt for: Å gjenspeile Gud og hans fullkomne kjærlighet, hellighet og rettferdighet. Hvis dette idealet er en del av menneskets grunnleggende hensikt, da gir det lite mening å tro at vi er i en posisjon til å endre idealet etter eget ønske.
Hvordan er det mulig å ta Jesu uoppnåelige ideal på alvor og fremdeles ha det godt med seg selv?
Den store forskjellen
Alle andre perfekte idealer gir to mulige utfall: Enten så lykkes man, eller så mislykkes man. Vinn eller forsvinn. Den daglige vaskelisten er til liten hjelp med mindre jeg følger den.
Evangeliet tilbyr noe helt unikt. Våre feil er så alvorlige at Jesus måtte dø for å redde oss. Men vi er så høyt elsket at han valgte å gjøre det. Hvordan kan man bli oppblåst og hovmodig når man er gjenstand for ufortjent nåde? Hvordan kan man bli knust av nederlag, når ingen nederlag kan skille oss fra Guds kjærlighet?
I en tid der perfekte idealer er upopulære, er det viktig at vi formidler dette: Det er mulig å leve godt i spennet mellom Jesu fullkomne ideal og våre feilbarlige liv, uten å måtte forandre idealet. Guds nåde handler ikke om at forventningene er senket, men at Gud selv har fylt gapet slik at vi kan få del i Hans liv.
Andakten har også vært publisert i magasinet Korsets Seier.