ARTIKKEL: Roald Dahls sorg, savn og smerte gjemmer seg bak historien om modige Sophie som går like til dronningen for å beskytte menneskene. Men Sophie er også redd, hun frykter å bli alene. Til og med den store, vennlige kjempen lever et liv i frykt. Hva er du redd for?
Det er etter hvert mange av Roald Dahls kjente og kjære barnebøker som har funnet veien inn i kinosalen. SVK – Store Vennlige Kjempe i Stephen Spielbergs versjon har fått generelt gode tilbakemeldinger, men det er lett å være enig med Christianity Todays (CT) anmelder som mener at den er for tam i forhold til boken. Det var Dahls kjennemerke å kombinere det sukkersøte i gode relasjoner og god moral med skumle voksne, dårlige valg og uforutsigbare skapninger. ”Det lekende mister slagkraft uten det farlige elementet”, skriver CT. Filmen har kuttet bort mange elementer som hadde gitt mer fremdrift til historien, og som hadde forklart mer av både SVKs personlighet og av Sophies reaksjoner. Den hadde rett og slett tålt og trengt mer grøss og gru. I tillegg avviker den såpass fra boken på noen punkter at det grenser til irriterende, ikke minst fordi enkelte elementer ikke er logiske. Men det er synd dersom denne filmatiseringen blir avskrevet som for tynn, for det finnes virkelig mange motiver å ta tak i som gjør at man kan glede seg over den i lang tid, og den gir en nydelig anledning til å samtale om sentrale tema som vennskap, mot, offer, sorg, frykt, bønn, ensomhet, tilgivelse og drømmer.
Kamp mot frykten
Sophie er altså den fremmelige barnehjemsjenta som er våken midt på natten, og som får øye på en rar skygge utenfor. Det viser seg at skyggen tilhører en kjempe med en rar trompet, og kjempen vet at han er oppdaget. Dermed har han ingen valg, han må ta med seg Sophie hjem til kjempenes land for å forhindre at hun forteller om ham til hele verden. Det er ikke rart at jenta skjelver av redsel under den ville ferden til kjempens hule, og verre blir det når det ser ut til at han skal spise henne. Men den svære mannen viser seg å være en svært snill kjempe, og navnet er derfor nemlig SVK, Store Vennlige Kjempe. Trompeten bruker han til å blåse drømmer inn til dem som sover. Problemet er at han bor sammen med ni andre kjemper, med en størrelse som får ham til å fremstå som en liten spjæling. Disse ni hadde elsket å spise en liten jente, det er nemlig favorittretten deres. Natt etter natt marsjerer de rundt i verden for å mette seg på ”menneskebønner.” Derfor er Sophie i stor fare hvis de oppdager henne.
Slik kan det ikke fortsette, beslutter Sophie, og hun overbeviser en nervøs SVK om å bli med på hennes plan for å sette kjempene ut av spill. Planen involverer selveste dronningen, og dermed må de en aldri så liten tur til Buckingham Palace.
Det lett å bli glad i Sophie, en helt spesiell jente med en relativt ordinær fremtoning. Spielberg har tatt vare på Dahls fascinasjon for hva barn kan få til, og Ruby Barnhill er så lite selvhøytidelig og så sprudlende som Sophie. Bare der vinner filmen mange sjarmpoeng, den kunne lett ha fremstilt en Hollywoodstrøken missekonkurransevinner, men Ruby er bare en helt vanlig, herlig jente med flokete hår som mange kan kjenne seg igjen i. Det er også nesten umulig å ikke like fantastiske SVK, spilt av Mark Rylance, som har blitt beskrevet som en av de beste nålevende skuespillere vi har.
Handlingen foregår i London på 1980-tallet, men det er noe med fargene og stemningen i filmen som gir en viktoriansk følelse. Mange har sammenlignet den visuelt med Harry Potter. At historien til tider går litt sakte gir god anledning til å glede seg over vakre detaljer.
Rå og personlig
Edwin Turner, som står bak bloggen Biblioklept, forteller mer om bakgrunnen for Roald Dahls bok. En slik innsikt gir en verdifull dybde også til filmen. Da Dahls datter Olivia var sju år, døde hun av meslinger. Historien om SVK er skrevet som en god natt-historie til barnebarnet Sophie, og han gav hovedpersonen i boken hennes navn. Men under fortellingen om et sterkt og handlekraftig barn og en forsiktig, redd kjempe ligger den dype smerten av tap og ensomhet. SVK blir svært rørt når Sophie finner en jakke som en gang tilhørte et annet barn han var glad i. En gang har den store mannen mistet en gutt, men minnene har han beholdt. Dermed slites han mellom gleden over å knytte seg til et nytt, lite barn, og redselen for alt som kan skje som kan ta henne fra ham igjen. Det kan synes som om Dahl maler ut sin egen historie om en syvåring som er mistet, men som lever gjennom minnene.
Temaet skinner gjennom i hele historien. SVK har problemer med å uttrykke det han tenker. Ordene høres helt riktige ut inni hodet, men kommer ut som fantastiske nyskapninger av verb og substantiver. Han har nemlig aldri gått på skole. Det han har lært, har han lest seg til i den eneste boken han har sett: Nicholas Nicleby av Charles Dickens. En bok om et barn som mister en far – kanskje som en parallell til en far som mister et barn?
Kjærlighetens pris
”Vår kjærlighet og omtanke for våre barn er skyggelagt og intensivert av en forståelse av deres skjørhet, deres dødelighet, deres mottakelighet for sykdom, ulykke, kaos, andres uvørenhet…faktorer som enkelt kan gjøres om til et bilde av barnespisende kjemper.”, kommenterer Turner, og peker på at de ni kjempene blir representanter for alt det man er redd for som kan skje de små man er glad i. I filmen er det aller meste av kjempenes herjinger kuttet bort, i så stor grad at det vanskelig å henge med på hvilke enorme lidelser de står bak. I boken hører vi nemlig om hele barnehjem som blir tømt og land over hele verden som sitter i dyp fortvilelse fordi de savner innbyggere. Livet er slik at ulykker og katastrofer skjer mennesker, små og store. Å tenke på hva som kan skje med dem vi er glade i kan ta gleden og tryggheten fra hvem som helst. Men hvilken nytte har det å bekymre seg over alt som muligens kan skje? Resultatet kan bli at man velger ensomhet fremfor risikoen å knytte seg til noen som man kan måtte gi slipp på. Her har filmen noen nydelige scener som illustrerer hvordan SVK og Sophie strekker seg mot hverandre og velger risikoen ved kjærlighet fremfor tryggheten i ensomheten. Den ene nølende, den andre uten forbehold.
Kast bekymringene
Ved filmens slutt er kjempene fanget og satt bort på en øde øy. I boken er bildet mer dystert for barnespiserne: De sitter dypt nede i et hull i jorden der menneskene kan komme for å se på dem – og le av dem. Det onde og farlige er ikke borte eller tilintetgjort, det er fremdeles i live og med mulighet for en eller annen gang å slippe fri og å handle. Slik er det kanskje også i våre liv. Vi kan ikke utrydde det onde. Vi kan ikke fjerne alt som er farlig. Vi må forholde oss til at det eksisterer. Men vi kan kontrollere mange faktorer og vi kan jobbe med å overvinne vår egen redsel, og vi kan gjøre som Sophie: Gjøre det vi kan for å overvinne ondskap til tross for at vi er redde. Vi kan putte det som ikke lenger har makt over oss i et hull, vi kan kikke på det innimellom – og noen ganger le litt av det som tidligere virket truende.
Frykten har fulgt oss siden de første menneskene, og Bibelen beskriver blant annet frykt som en av konsekvensene ved at folket vender ryggen til Gud. Slik Moses beskriver Israelsfolkets liv er ikke langt fra slik SVK er redd for Sophie: «Livet ditt skal henge i en tråd. Dag og natt skal du leve i frykt og aldri være trygg for ditt liv.” (5 Mos 28,66).
Men den gode frykten får oss til å ta bedre valg. Den får oss til å passe oss for ting som kan skade oss. Den får Sophie til å kjempe for sin venn. Den får SVK til å vise seg for mennesker, selv om han kjenner konsekvensene. Den gode frykten er først og fremst gitt oss for å ha respekt for Herren. Desto sterkere er derfor ordene fra Gud i Jesaja: ”Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud”. Jesus ber oss om å la frykt og bekymring som ikke hjelper oss ligge: ”Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage”, sier Jesus. Det kan nesten høre syrlig og sarkastisk ut, men for et befriende råd.
Fremtidsdrømmer
Som en slags motvekt mot hans grusomme slektninger forsøker SVK å bringe gode tanker til dem som sover, og han vil gjerne nå barn med lykkelige drømmer. Historien forteller oss litt om de ulike drømmene han fanger og sparer på. Man skulle tro at han valgte utelukkende ”følg drømmen, du kan bli hva du vil” i sann Disney-ånd, men SVK mikser og blander heller drømmene slik at de heller har en smak av sentimentalitet og realitet i seg. Kan det hende at han anklager seg selv for å ikke ha forsøkt å stoppe sværingene, og for at han ikke greide å beskytte den lille gutten som bodde hos ham? Er det derfor han nevner at det noen ganger ikke finnes ”tilgivenhet”?
– Drømmer går så fort, sier Sophie når hun er vitne til hvordan SVK jobber.
– Ja, på utsiden, svarer SVK.
– De er lange på innsiden.
Hvilket herlig innspill til å snakke om hvilke drømmer vi har for livet vårt. Hvorfor er ”følg drømmen” ofte et utilfredsstillende motiv? Hvorfor blir vi ofte ikke tilfreds selv om vi når et stort mål, noe vi har jaget etter? Hvorfor setter mange straks nye mål? Fordi vi er skapt med en lengsel etter noe som er evig, noe som varer, en lengsel etter himmelen. Først da vil vi ha nådd livets virkelige mål. Se på 100-meterløpere i OL, de trener i flere tiår for et løp som er over i løpet av få sekunder. Den lange drømmen er på innsiden, det motiverer dem for hardt arbeid, for å overvinne motgang og lidelse. For oss som ser på er målet nådd kjappere enn andre tar på seg sokker. Vår lange drøm er også på innsiden, det motiverer oss til å leve livet at noe bedre venter. Forskjellen er at når målet er nådd, varer det for alltid.
Lengselen etter å høre til
SVK sier at han ser Sophies drøm gjennom å se på det hjertet hennes begjærer. Hun ønsker seg et fellesskap, noen å høre sammen med. Når de samtaler om hva fremtiden vil bringe og hva hun ønsker seg, forklarer SVK at ”det vil bli harde tider og myke tider”. En nydelig feilsnakking! Det er ikke sikkert livet blir som vi ser for oss, men det er ikke rart at Sophie ønsker seg en familie etter å ha mistet den hun hadde. Et sant fellesskap er også en lengsel som vi er skapt med, og som Jesus ønsker å tilby oss. I 1 Kor 9 minner Paulus oss på hva som er poenget med å ha et mål. Han gidder heller ikke å løpe uten å ha muligheten til å oppnå noe, men han vil ikke vinne en krans som visner. Hans drøm er større. Han vil bety noe for andre slik at de også kan få nå himmelen. Hvis han bare jukser og er lat, vil han kanskje til og med stå i veien for noen andre. SVK avslutter samtalen med Sophie med å minne henne på at selv om hun glemmer drømmene sine når hun våkner, vil hun huske de gode gjerningene hun gjorde. Tenk å få bety noe for andre mennesker, og tenk å få være med på å vise veien til en evig himmel og til et evig fellesskap!
Gud lytter
Til slutt: Sophie kaster seg fra balkongen for å teste om SVK virkelig hører henne slik han sier at han gjør. Hun er så fortvilet over å bli alene igjen at hun roper ut, og tar altså sjansen på å falle rett i bakken i håp om å tvinge SVK til å vise seg for henne. Hun har opplevd å bli alene før, og vet hva det innebærer. Det er hun mer redd for enn å ta opp kampen med ni uforutsigbare, gedigne, barnespisende bøller. Og SVK hører, han som hører marihønene spise på bladene. Jesaja 59,1 forteller oss at vi har en slik som hører og som fanger oss når vi faller: ”Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre.” Han hører også de små hjertene, han lytter også til alle jordens hviskende stemmer.
