«Det er den gradvise, umerkelige endringen i din egen atferd og oppfatning som er produktet»
Netflixdokumentaren Det sosiale dilemmaet slår alarm og gir oss en vekker for hvilken kraft og innflytelse teknologien som bruker algoritmer har i dag. Hva er konsekvensene av vår stadig økende avhengighet av likes og sosiale medier?
Gjennom intervjuer med folk som har jobbet for store selskaper som Facebook, Instagram, Twitter og Google, tar filmen for seg etiske dilemmaer og bekymringer som ligger i den økende innflytelsen fra algoritmisk teknologi, spesielt i sosiale medier. Tristan Harris, tidligere designutvikler, beskriver hvordan alle våre digitale handlinger spores gjennom teknologiske løsninger som er laget for akkurat dette. Denne teknologien bidrar til å omprogrammere samfunnet og måten vi forholder oss til oss selv og hverandre på.
Folk som jobbet med å skape responsverktøy som «liker»-knappen, beskriver også i filmen hvordan de bevisst arbeidet for å skape og øke engasjement, aktivitet og vaner hos folk. På sikt skulle disse elementene føre til lojalitet og til og med avhengighet til deres produkter.
Sosiale medier som verktøy
Flere av dem som var med å bygge og skape de sosiale plattformene fra deres begynnelse, er i dag skeptiske til utviklingen. I starten åpnet disse sosiale plattformene opp folks sosiale nettverk. De ga nye muligheter, som gjenforening av familier, sporing av organdonorer, og de knyttet sammen mennesker på tvers av sosiale og landlige grenser. Men alle disse positive tingene kommer i skyggen av det som skjer på disse plattformene over tid.
Teknologimiljøene som jobber med disse plattformene har beveget seg fra å være verktøybaserte til å bli mer vaneskapende, avhengighetsbaserte og manipulerende. Sosiale medier er ikke lengre et passivt verktøy som venter på å bli brukt, slik som for eksempel en sykkel er verktøy uten egen vilje eller mål.
Sosiale medier har i dag sine egne mål og midler. De bruker den psykologiske innsikten i hvordan vi mennesker er skrudd sammen, og spesialtilpasser den til vår personlige bruk, våre interesser, vår respons og aktivitet på sosiale medier.
Menneskelig behov for kontakt
For å se nærmere på de menneskelige mekanismer har filmen også hentet inn medisinsk ekspertise, Dr. Anna Lembke. Hun er medisinsk direktør ved Stanford Universitet, og hun forklarer hvordan vi mennesker har et grunnleggende biologisk behov for å få kontakt med andre. Lembke mener at mennesket har utviklet dette systemet over svært lang tid for å komme i kontakt med hverandre og å leve sammen. Når vi får dekket det behovet , frigjøres dopamin, et signalstoff som skilles ut i hjernen som gir oss en følelse av velvære og tilfredshet. [1] Sosiale medier kan i denne sammenhengen ha en ruslignende effekt. Det er nettopp dette behovet for kontakt med andre mennesker, sosiale medier optimaliserer – de setter oss raskt i forbindelse med folk!
Her ligger det et interessant perspektiv, sett fra Gud som skaper og hans hensikt og intensjon med sitt skaperverk og oss mennesker. Vi mennesker er født med et grunnleggende behov for kontakt og til å bli sett, og til å elske og bli elsket. Det er disse behovene sosiale medier spiller på. Paradokset er at i dag skaper sosiale medier kanskje et større gap mellom mennesker i form av utenforskap, ensomhet og sammenligning. Når dopaminet fra mange likes har fadet ut, etterlater det seg ofte et tomrom.
Dramascener
Det sosiale dilemmaet har også dramasekvenser hvor vi følger en vanlig forstadsfamilie og deres bruk av sosiale medier. Denne dramadelen fungerer imidlertid ikke like godt og oppleves nesten litt søkt. Virkeligheten, med årsak og konsekvens, er mye mer kompleks enn bare bruk og påvirkning av sosial medier, slik filmen synes å hevde.
Disse sekvensene viser blant annet en usikker tenåringssønn, og antyder at han blir radikalisert gjennom YouTubes anbefalinger av filmer. Visst får vi anbefalinger basert på det algoritmene tror vi vil se mer av, og i verste fall kan det lede galt avsted, men strikken dras noe langt. Dette kan gi næring til konspirasjonsteorier og «fake news», som amerikanerne har vært mye opptatt av. Det er mulig dette fokuset fungerer bedre for et amerikansk marked en for det norske, hvor tilliten til nyhetsmediene er generelt høyere.
Utfordringer
Filmen er en tankevekker og utfordrer oss på hva bruken av sosiale medier gjør med oss mennesker over tid.
«Det vi gjør, former måten vi tenker på i langt større grad enn motsatt. Særlig gjelder dette det vi gjør jevnt og trutt – vanene våre. Ja, og uvanene våre. De er dessverre like effektive hjerneformere», skriver Stian Kilde Aarebrot i boken Kunsten å forme livet – plastisk teologi.
Gjennom hele dagen fra vi våkner til vi legger oss er vi innom forskjellige sosiale medieplattformer via våre mobiler og andre skjermer. Bruken har gjort noe med våre hverdagsvaner, og også med vår måte å se verden og hverandre på.
«Det er den gradvise, umerkelige endringen i din egen atferd og oppfatning som er produktet» hevder en av intervjuobjektene i Det sosiale dilemmaet, Jaron Lanier.
Han regnes som far til begrepet «kunstig virkelighet» (VR).[2]
Ser vi på enkeltmennesker i dag, ser vi raskt at mange har store utfordringer rundt identitet og selvbilde. Når antall likes definerer min verdi, hvem er jeg da? Og hvem er jeg i sosiale medier? Forskning viser hvilke dilemmaer som oppstår for brukere av sosiale medier.[3]Hvor går skillet mellom mine roller som privatperson, venn, søster, bror og «offentlig person»? Ser vi ut fra et større bilde, kan sosiale medier i verste fall rokke ved demokratiske prosesser. Hva er sant, og hvilken informasjon skal vi stole på og ta inn? Der er også store forskjeller blant mennesker i mottak og forståelse av kunnskap og informasjon via sosiale medier.
Vaneskapt
«Dette er filmen folk med tenåringsbarn bør se akkurat nå» var Erlend Loes overskrift i sin anmeldelse av Det sosiale dilemmaet.[4] Filmen engasjerer og bør engasjere, rett og slett fordi disse verktøyene allerede former oss, og kanskje ikke alltid på den måten vi skulle ønske.
“The most important thing about a technology is how it changes people.” skriver Jaron Lainer i boken You Are Not a Gadget.
Det er jo et viktig poeng for all teknologi, ikke bare sosiale medier. De former oss over tid, ofte så sakte og så lite at vi ikke merker det før lenge etter at forandringen har skjedd.
Men samtidig sier jo også Bibelen ganske mye om endring. Bare det å lese Bibelen vil i seg selv endre et menneske. Den Hellige Ånd vil endre oss, å leve med Gud vil endre oss. Det skjer jo hele tiden – og det er prioriteringene våre som bestemmer retningen.
For vi mennesker er jo ikke maskiner eller viljeløse dyr. Vi ønsker jo ikke å bli endret helt uten at vi har noe kontroll, som en slags brikke i et maskineri.
Moderne hjerneforskning viser at hjernen vår ikke alltid hører på sunn fornuft. Men den hører på sunn praksis. Det viser seg at hjernen er plastisk, altså formbar. Den formes gjennom praksis, øvelse, trening og handling. Det vi gjør former måten vi tenker på. [5]
Du og jeg kan være med å forandre verden gjennom gode vaner og mennesker rundt oss.
Hva er den virkelige utfordringen?
Filmen sparkes i gang med et sitat fra den greske tragediedikteren Sofokles;
“Nothing vast enters the life of mortals witout a curse”
Teknologien har kommer for å bli, og den bringer med seg både velsignelse og forbannelse.
Her gir filmen en god anledning til å ta en prat og tenke over hva dette innebærer for oss mennesker. Redaktør og forfatter Brett McCracken kan ha rett i at utfordringen ligger like mye i oss, og i hvordan vi bruker sosiale medier, som i selve teknologien.[6]
[1] Det store medisinske leksikon, https://sml.snl.no/dopamin
[2] Jaron Lanier, informatiker, kunster,forfatter og foretningsmann https://no.wikipedia.org/wiki/Jaron_Lanier
[3] Fem dilemmaer i sosiale medier, Audun Farbrot, https://forskning.no/etikk-handelshoyskolen-bi-internett/fem-dilemmaer-i-sosiale-medier/767042
[4] https://www.aftenposten.no/kultur/i/OQnPm1/tv-anmeldelse-det-sosiale-dilemmaet-viser-at-vi-er-teknologiselskap
[5] Stian Kilde Aarebrot, Kunsten å forme livet, plastisk teologi, s.21
[6] Fra en nyhetsepost fra The Gospel Coalition der McCracken omtaler filmen