Av Bjørn Are Davidsen
Vi snakker om en roman som selger mer enn Bibelen. Dan Browns «Da Vinci-koden» er full av konspirasjonsteorier, kirkekritikk og sterke påstander om hvem Jesus egentlig er. Det skal godt gjøres ikke å møte noen som tror at – eller lurer på om – den forteller noe sant. Mange forventer nok også at en kristen leder kan gi noen svar.
Selv om ikke Dan Brown har gjort hjemmeleksen så veldig godt, trenger ikke det bety at du bør skulke unna. Tilhører du gruppen som ikke har lest boken kommer et kort sammendrag: Professor Robert Langdon (i filmen spilt av Tom Hanks) får nyss om underlige koder knyttet til et mord i Louvre. Flere finnes i verkene til Leonardo Da Vinci. Med støtte av en vakker kodeekspert klarer Langdon å tolke en rekke gåtefulle beskjeder tross intens jakt av politi og religiøse fanatikere. Under dette rebusløpet gjennom Paris, London og Skottland blir det fort klart at dette dreiser seg om en stor konspirasjon. Røttene trekkes tilbake til Jesus og Maria Magdalena, for ikke å si den Hellige Gral. Kan Jesus ha fått barn – og overlevd korsfestelsen? Kan hans etterkommere ha grunnlagt en hemmelig bevegelse som sitter på den egentlige sannheten? Bygger all kristen tro på en stor løgn? Da Vinci-koden svarer et klart ja til alt dette.
Takket være forfattere som Brown er mange blitt interessert i det man litt enkelt kan kalle for «hemmelig historie». Leser man bøker av profesjonelle historikere, vil man se at faktapåstandene til Brown stort sett ikke holder mål. Dette kommer også frem i mange sekulære media, som mainummeret av Illustrert Vitenskaps Historiemagasin.
Likevel sitter nok forestillingene dypt. Og her rører vi ved en viktig kjerne. Det virker som om mange rett og slett vil tro – kanskje av personlige grunner – at Dan Brown har rett. Man har et bakteppe av motvilje og mistenksomhet mot kristne. Dermed har man ikke antennene ute for å gjennomskue feil.
Lengsel etter spenning
Brown føyer seg inn i en fengslende rekke av kreative skribenter som liker å fabulere. Dette er selvsagt morsomt og utviklende, både for leser og forfatter. Vi er mange som har hatt glede av å leke med fakta, og lage våre egne. Utfordringen blir imidlertid da desto større at man klarer å skjelne mellom fantasi og fakta. Brown kan imponere med årstall og detaljer. Er man ikke særlig bevandret i dette, blir man fort overbevist. Og det dekker behov. Vi snakker både om en lengsel etter spenning, etter gåter, ånd og ekstase. Det hjelper på at det fungerer som de undertryktes oppgjør med autoritetene. De «fortrengte kilder» og tradisjoner får endelig slå tilbake. Dermed er det nok også i manges øyne naturlig at Brown møter motbør. Strømmen av kritiske bøker, aviser og brosjyrer tas som en bekreftelse på at han utgjør en trussel. Kritikk styrker troen på at kirken vil kneble sannheten. Man trenger ikke å sjekke Browns kilder – det er nok å se hvor skarpt han avvises!
Dette er et klassisk dilemma. Skal man som kristen leder peke på noen av de mange feil og tabber man finner hos Brown? Handler ikke dette bare om en morsom teori man kan kose seg med på stranden, for så å glemme den? Er det ikke heller slik at de som kommer med innvendinger mot «denne bløffen» har forstått enda mindre enn Brown?
Tøv eller fakta
På mange måter er det nok viktig ikke bare avfeie boka som tøv. I stedet bør vi vel så mye oppmuntre til å bruke den som et utgangspunkt for gode samtaler om Jesus og andre temaer Brown behandler. Dypest sett handler dette selvsagt også om at vi ikke kan forsvare tøv som fremstilles som fakta. Men samtidig bør vi ta inn over oss at Brown er et symptom på den skepsis og til dels motvilje som mange har overfor både seriøse fagmiljøer og – enda mer – overfor kristne forsamlinger. Selv om media har dempet sin hyllest til Da Vinci-koden, bør vi nok være forberedt på noen spark til kristne de nærmeste månedene, og kommentarer om Jesus og Det nye testamentet.
Svært mye handler om kaninen konspirasjonstenkerne stadig trekker opp av hatten – den katolske kirken. Det er ikke måte på hva Vatikanet skal ha ødelagt eller skjult av hemmeligheter – uten andre bevis enn at det «er» eller «må da være» slik. Nå kan det jo være delte meninger om den katolske kirken blant kristne ledere, men det er uansett viktig ikke å falle for sensasjonsmakeri. Det hadde ikke vært noe å si hvis Brown innrømmet at boka var kreative vrier på andres spekulasjoner. Men dessverre krysser han grensen når han allerede på første tekstside presenterer en rekke direkte feil under overskriften «Fakta» i starten av boka. Og årsaken er enkel. I stedet for seriøse studier baserer han seg på konspirasjonsteorier fra 1980- og 90-tallet, ofte med forbindelser til strømninger innen New Age. Brown later til og med som om dette er verker skrevet av seriøse historikere.
Forfalskninger
Han kan dermed slå fast at Jesus hadde etterkommere med Maria Magdalena og at hun rømte med disse til Frankrike etter hans død. «Jesu kongelige blod» kom inn i kongeætten merovingerne, og en rekke slekter i Europa kan dermed føre stamtavlen tilbake til Jesus. Brown går så langt som å påstå at denne tesen støttes av over femti «velkjente historikere», mange av bøkene deres «akademiske bestselgere». Og denne slekten er Jesu sanne arvinger, selv om de prøver å holde det hemmelig. Av en eller annen grunn har Brown og andre fått det for seg at dette kreative oppkoket bekymrer den katolske kirken.
Brown bringer videre påstanden om innskrifter og dokumenter med oversikt over Jesus-slekten via de franske Merovingerkongene, katarene, tempelridderne og til i dag av det hemmelige selskap Prieure de Sion, «Sionsbrødrene». Alt dette sikrer selvsagt spenning og sensasjoner. Men han har ikke fått med seg at grunnlaget er forfalskninger. Mannen som grunnla Sionsbrødrene, Pierre Plantard, var en antisemittisk orientert esoteriker med stort ønske om oppmerksomhet.
Forfalskerne har til og med etterlatt seg forklaringer av den kodete teksten Sauniére skulle ha funnet. Den er rett og slett laget i 1960-årene med ordspill og lokale hentydninger – og ment å forvirre. Men i stedet for å basere seg på kilder og fakta opplever mange at det er morsommere med fikse ideer. Og skal vi dømme etter Browns bok sitter disse idéene dypt.
Konklusjonen er enkel: For å få best utbytte av Brown, bør man kunne minst mulig om stoffet. I hans forrige bok – Engler og demoner, som var enda mer spennende – presterer han å si at den kristne nattverdsfeiringen stammer fra Aztekerne. Et folk som altså ikke eksisterte på Jesu tid, og ikke møtte kristne før omtrent år 1500.
Da Vinci-koden inneholder en rekke tilsvarende pussigheter. Spesielt morsomt blir det når Brown synes å påstå at kirken driver med astrologi, noe nok mange i alternative kretser vil stusse over med sine erfaringer med astrologikritikk fra kirkelig hold.
Brown klarer også å bomme på når Dødehavsrullene ble funnet (dette var i 1947 og ikke på «1950-tallet». Han bruker utdatert forskning om Mithradyrkelsen og tilskriver dermed en sammenheng som ikke eksisterer mellom denne og Jesus. Det stemmer rett og slett ikke at førkristne guder som Mithra ble kalt «Guds sønn og Verdens lys» eller ble «begravet i en grotte hvorpå han gjenoppsto på den tredje dag». Brown dikter også opp kilder. Hans skråsikre fagmann Teabing hevder bastant at «utallige forskere har beskrevet Maria Magdalenas tid i Frankrike», til og med «det påfølgende stamtre» over hennes og Jesu etterkommere.
Brown skriver som om kristne stort sett tror at Bibelen ble sendt direkte fra himmelen, «som telefaks». Han er helt utenfor enhver forskning når han videre påstår at Bibelen «er utviklet gjennom utallige oversettelser, tilføyelser og revisjoner». Kreativiteten hans viser seg også når han sier at «80 evangelier» konkurrerte om å komme med i Bibelen, selvsagt uten kilder for dette. Han bruker tradisjoner fra 2-300-tallet som om de skulle være like historiske som de fra før år 100.
Man rister på hodet over påstander som at keiser Konstantin på 300-tallet bestemte den kristne Bibel og at Jesus var Guds sønn, ved «knapt flertall» på kirkemøtet i Nikea. Browns fantasi slår også til når han påstår at «Ettersom Konstantin opphøyde Jesus status nesten fire århundrer etter Jesu død, fantes det allerede tusenvis av dokumenter som berettet om hans liv som dødelig menneske. For å omskrive historiebøkene innså Konstantin at han måtte gjøre noe drastisk. Dette førte til det mest avgjørende øyeblikket i kristendommens historie». Som altså var at han «bestilte og bekostet en ny bibel der man utelot de evangeliene som omtalte Kristi menneskelignende trekk».
Kreativ historielesing
Browns kreative konstruksjoner blir ikke bedre av at får det til at skriftet «Q» (en mulig muntlig kilde forskere nevner som årsak til at Matteus og Lukas har en del felles) skal være skrevet av Jesus selv og inneholde hans egentlige lære. Interessant nok var tanken bak dette opprinnelig å vise hvor solid det historiske grunnlag er for den Jesus vi møter i NT. At flere av evangelistene hadde svært tidlige kilder styrket deres pålitelighet.
Tilsnikelsen blir dermed total når Brown sier at dette er «et manuskript som til og med Vatikanet innrømmer at antakelig eksisterer». Det er interessant at Brown gjør et nummer av en kilde som alle hører om på kristendom grunnfag. Og som altså finnes i Bibelen.
Den tendensiøse researchen avsløres igjen når Brown kobler hekseprosessene til gudinnedyrkelse og presterer å påstå at kirken brente 5 millioner kvinner på de trehundre år dette varte. Selv om prosessene var et svært tragisk kapittel i europeisk historie, fritar ikke dette oss fra å sjekke kilder også her. At det reelle tallet ikke oversteg 50 000, at det blant disse også var en rekke menn, og at de fleste saker skjedde langt unna kirkelige hovedseter som Roma, synes ikke å bekymre ham. Det er i det hele tatt ganske symptomatisk at han tar 99 % feil.
Kirkens påståtte oppgjør med gudinnedyrkelsen er et gjennomgangstema for Brown. I den grad hans kjappe personskildringer innbyr til innlevelse, får den kvinnelige helten mye sympati som symbol på den kvinnelige visdom. Og heltene i boka jakter etter Maria Magdalenas grav som skal inneholde alle mulige slags hemmelige dokumenter som vil kunne ødelegge kristen tro. Men forestillingen om denne opprinnelige guddomdyrkelsen har lite historisk hold. Det finnes ikke noen bevis på at det har vært noen store religiøse bevegelser med overveiende feminine guddommer. De er alltid forbundet med sine mannlige motparter, og vanligvis i en underordnet rolle. Myten om disse denne førkristne guddomdyrkelsen ble stort sett skapt av engelske romantikere på 1800-tallet. Alt dette i følge nyere forskning som Brown typisk nok ikke er kjent med.
Bortsett fra noe av stoffet om arkitektur og kunst er det unntaket at Browns påstander stemmer. Dette er ofte spennende alternativhistorie, men svikter når det presenteres som «fakta», slik han kommer i skade for å antyde i starten av boka. Brown mangler ikke historisk tvisyn, men burde nok heller satset på historisk gangsyn. For ikke å si research. Det kan også være et godt råd for kristne ledere i forhold til en bok som har solgt flere hundre tusen eksemplarer i Norge og en storfilm som er rett rundt hjørnet. Da Vinci-koden er til og med kommet inn i skolens lærebøker, i norskboka «Grip teksten» for første klasse på videregående.
I 1 Peters brev 3,15. er oppfordringen klar, enten vi er kristne leder eller ei: «Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier». Det er ikke vanskelig å spå at nettopp Da Vinci-koden vil føre til at jeg møter noen som krever meg til regnskap.