Både fans og filmkritikere har store forventninger til filmen Det gylne kompasset (The Golden Compass), som er basert på den første boken i Philip Pullmans trilogi Den mørke materien. Vil filmen som har premiere i desember hoppe bukk over de religiøse temaene som er så sentrale i boken, slik som regissør Chris Weitz har antydet?
Fantasytrilogien har gått sin seiersgang over store deler av verden. I England, som er forfatterens hjemland, var den siste boken så etterlengtet at Pullman mottok mengder av brev med både oppmuntringer og obskure trusler dersom han ikke fikk farten opp. Engelske aviser har hyllet bøkene. The Observer mente at Pullman muligens er den beste historiefortelleren noensinne, mens Sunday Times kalte ham en utømmelig, allsidig, vidunderlig begavet forfatter.
Men kommentarene som i størst grad er blitt hengende ved Pullman har i flere tilfeller kommet fra kristne anmeldere. The Catholic Herald ba leserne åpne øynene, for Den mørke materien er langt mer verdig å bli brent på bålet enn Harry Potter-bøkene, og en million ganger mer uhyggelig.
Velskrevet og tiltrekkende
Den første boken fikk tittelen Northern Lights i Storbritannia, men ble hetende The Golden Compass i USA. I norsk oversettelse har den fått navnet Det gylne kompasset, mens de neste to har titlene Den skarpeste kniven og En kikkert av rav følger etter. De tre har ikke oppnådd samme status i Norge som i mange andre land.
Tony Watkins, redaktør i Damaris International, har skrevet boken Dark Matter: A thinking fan’s guide to Philip Pullman. Han mener at den mest åpenbare grunnen til den enorme populariteten, er at bøkene rent litterært holder så høy kvalitet, med henrivende oppfinnsomhet, rik variasjon i språket, slående og velslipte formuleringer, levende karakterer og drivende, oppkvikkende historier.
Her finner du mer materiell om Den mørke materien på SnakkOmTro.
I tillegg til en velskrevet historie har også bøkenes omdiskuterte innhold i stor grad bidratt til deres høye popularitet. Trilogien er av mange sammenlignet med C.S. Lewis’ Narniabøker og J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre, til tross for at Pullman selv ikke kan fordra noen av dem. Han vil tvert imot fremstå som deres ateistiske motstykke.
– Men sammenligningen understreker jo hvor høyt folk setter forfatterskapet, mener Watkins, som selv ble fengslet helt fra første kapittel av trilogien.
Pullman har ved flere anledninger hevdet at han forsøker å undergrave grunnlaget for kristen tro, blant annet i et intervju i Washington Post i 2001. Men han mener selv at han ikke har gått inn for å bruke disse bøkene for å fremheve sitt eget syn. Tony Watkins er sammen med de fleste kritikere og fans av en annen oppfatning.
– På den ene siden benekter han å ha et budskap, på den andre siden er hans kompromissløse antireligiøse holdning langt mer uttalt i Den mørke materien enn i noen av hans tidligere bøker, mener Watkins, og legger til at Pullman muligens ikke gjør dette bevisst. Men med mindre en forfatter går inn for å skrive fra en annen synsvinkel enn sin egen, vil hans personlige livssyn uansett skinne gjennom historien.
Gud er en unnskyldning
Selv sier Pullman at hans antipati mot kristendommen ikke skyldes en spesiell opplevelse. Det var heller svarene han kom frem til på spørsmål han stilte. Han anerkjenner at Gud muligens kan finnes et sted, men insisterer på at han ikke har sett noen bevis for hans eksistens. Pullman legger også til at de som mener å ha bevis for at Gud finnes, har laget seg en glimrende unnskyldning for å oppføre seg særdeles dårlig. Kirkens menn fremstår med svært onde personligheter i Den mørke materien, i så stor grad at anmelderen i Sunday Times finner det litt påtrengende.
– Pullman fordreier historien og mistolker Bibelen for å skape en karikatur av kristendommen, mener Watkins. I intervjuer presenterer Pullman de samme holdningene som kommer frem i bøkene.
– Det blir vanskelig å bortforklare at han ikke bruker bøkene for å fremme sitt syn, mener Watkins.
Inspirasjonen til trilogien har Pullman hentet fra mange ulike kilder – fra gnostiske ideer til hendelser fra Bibelen og australske såpeoperaer. Selv vakler han mellom å betegne seg som ateist og agnostiker, men de tre bøkene bærer klart preg av hans naturalistiske tanke, at alt har naturlige årsaker.
Det absolutt viktigste spørsmålet mange fans er så utålmodige etter å få besvart når filmen har verdenspremiere 7. desember er om regissør og manusforfatter Chris Weitz har vært tro mot bokens budskap, eller om han har bøyd seg for sterke økonomiske interesser i USA. Han har ytret at filmen ikke ville nevne religion eller Gud direkte, fordi produksjonsselskapet fryktet at det ville bli umulig å finansiere prosjektet dersom filmen ble kjent som antireligiøs. Dette er blitt sterkt kritisert av tilhengerne av bøkene, som hevder at nettopp religion og Gud er to av nøkkeltemaene i bøkene. Usikkerheten ble enda større da Weitz forsøkte å berolige fansen ved å si at religion ville dukke opp i forsiktige omskrivinger.
Handling
12-åringen Lyra lever ved et college i en parallellverden som eksisterer ved siden av vår egen. Hun er en notorisk løgner, og eksepsjonelt flink til å fortelle historier. Alle mennesker i denne verdenen som Lyra bor i har en daimon som følgesvenn, et dyr som representerer menneskets egen sjel. Lyra overhører ting som ikke var ment for henne som gjør at hun begynner å stille spørsmål ved virkeligheten hun lever i.
En dag forsvinner bestevennen Roger, og Lyra skjønner at hun må reise nordover for å redde ham. Rektoren ved colleget gir henne et instrument som hun kan bruke på reisen, et instrument som er i stand til å fortelle sannheten dersom hun velger å lytte til det.