ARTIKKEL: Ungdommene i filmen er ikke så fryktelig spesielle. Vi har alle samme grunnleggende behov for bekreftelse, kjærlighet, trygghet og et sunt selvbilde.
En av tre dropper ut av videregående skole i Norge, og de som dropper ut har som regel vanskelig for å få fast jobb. Vårt norske samfunn er jo lagt opp slik at du skal ha minst tretten år med overveiende teoretisk undervisning før du kan få lov til å bidra til fellesskapet med din arbeids-innsats og ditt skattetrekk.
Kari Anne Moes kinoaktuelle dokumentarfilm Pøbler lar oss møte noen av disse som ikke har klart å finne seg til rette med tretten års klasseromsundervisning. Ungdommene i filmen er med i Pøbelprosjektet, et ideelt selskap startet av Eddi Eidsvåg i Stavanger på slutten av nittitallet. Målet har hele tiden vært å få unge mennesker ut i jobb eller skole. I dag er det Pøbelprosjekt-kurs både i Stavanger, Arendal, Oslo og Ålesund.
Hvem sliter, og hvem lykkes?
Pøblene i filmen bekrefter langt på vei funnene i Ungdatas nasjonale rapport for 2014. Hovedfunnene der antyder at det ikke er de veltilpassede og ambisiøse ungdommene som sliter mest med psykiske helseplager, selv om det har vært mye omtale av «generasjon prestasjon» de siste årene. Vi har jevnlig hørt og lest om hvordan unge som vil være «perfekte» ofte ender opp med psykiske plager og stress. Men Ungdata kan fortelle at det er de som er dårligst integrerte i skole, familie og på fritidsarenaer som i størst grad rammes av dårlig psykisk helse.
Kontrasten er altså stor mellom de unge som ser ut til å lykkes i vårt samfunn, og de som slett ikke henger med på prestasjonskarusellen. Enkelte ting går igjen når ungdommene snakker om seg selv: Dysleksi, ADHD, vold i nære relasjoner, mobbing og en sammensatt kulturell identitet. De har bulker og sår med seg fra ung alder. Bruddstykkene som fortelles fra oppveksten, antyder mangel på trygghet, på gode rollemodeller og ikke minst manglende bekreftelse på å være elsket som den man er.
Hvis både man selv og alle rundt en har for ensidig fokus på synlige prestasjoner som karakterer og utseende, så blir det også mer sannsynlig er det er i slike ytre prestasjoner man leter etter sin identitet og bekreftelse på å være god nok.
Er jeg verdifull?
Spørsmål rundt identitet vibrerer stadig under overflaten i filmen. Mobbing, vold og opplevelser av å komme til kort, har tydelig preget selvbildet til flere av de vi møter. Men i Pøbelprosjektet drilles altså deltakerne i at de er «gode nok». De har noe å bidra med.
Likevel viser det seg at det kan være vanskelig å innse at man alltid er like verdifull som menneske, selv om handlinger man gjør ikke alltid er rette eller gode. Det kan virke som at Jan Olav i filmen tar kritikk av egen oppførsel som kritikk av sin identitet og sin verdi som menneske. Han går i forsvar med disse ordene: hvis du vil forandre meg, som jeg er, som jeg vil være, og som jeg har vært siden jeg var liten, den personen jeg vil være, ja da kan jeg jo bare gå her og nå, altså. Utsagnet kan like gjerne være en påminnelse til oss som ser filmen. Hva med oss, hvordan møter vi velment kritikk eller krav om forandring?
Vi har alle kimen til en pøbel i oss. Ungdommene i filmen er ikke så fryktelig spesielle. Vi har alle samme grunnleggende behov for bekreftelse, kjærlighet, trygghet og et sunt selvbilde. Men deltakerne i Pøbelprosjektet har fått andre livsbetingelser, andre evner og andre muligheter. De har kanskje fått hardere slag og tykkere hud.
Anethe Vidjelund Birkeli
Redaktør Damaris Skole